Da Inger og sofaputa evakuerte til Heggedal

Denne artikkelen sto i Glimt fra Vollen, årgang 2015:

Fra Inger Bøckmans erindringer. Inger Bøckman er født i 1933, oppvokst i Vennelyveien og har bodd hele livet i Vollen.

 

9. april 1940

Dagen opprant hos oss ved at mor sto og så på to fly som boltret seg over fjorden borte ved Nesoddlandet. – De leker, sa mor. Hun hadde ikke opplevd krig før. Det føk grå dotter ut av flyene så vi skjønte at det langt fra var noen lek og slo på radioen. Vi var i krig.

Far trodde han skulle mobiliseres. Han snakket med naboer, ringte og spurte, men han skulle ikke møte noe sted. Det var ikke en sånn krig.

INGER 11 ÅR: Polyfoto var populært i 1940-årene. Her er Inger foreviget i oktober 1944. FOTO: UKJENT

Jeg hadde en onkel og tante som eide hus i Maridalsveien i Oslo. Bestemor bodde der også, og mors yngste bror, onkel Karl, kalt Kallemann. Onkel hadde stor omsorg for familien. Han hadde hørt at Blücher var senket ved Drøbak natten til 9. april, og mente at familien var i fare. Derfor stablet han det han kunne opp på lasteplanet på bilen sin, og kjørte til Vollen. Det var den gang en kunne sitte på lasteplanet uten sikring. Da han nådde fram til oss, hadde han bestemt seg for at i Vollen kunne vi ikke være, det kunne bli store kamper i Oslofjorden. Han tenkte nok på Blücher.

 

Evakuering til Heggedal

Nå gikk turen videre til onkel Zakken, som bodde i Heggedal – akkurat som om det var tryggere der. Mor pakket sammen det vi kunne få bruk for, og ba oss ungene ta med én ting hver. Jeg tok med en sofapute. I alle år siden har jeg lurt på hvorfor i all verden jeg tok med den sofaputa.

Lastebilen sto parkert borte ved Vennely, der vi vanligvis lekte i Vennelyskogen, som vi kalte den. Der var det grantrær og kongler som kunne bli til alle slags dyr, bare de fikk noen pinneben å stå på.

Store tyske bombefly seilte over hodene på oss, eller nærmest brummet, på vei til Fornebu. Hver gang det kom et nytt fly, dyttet onkel Kallemann søsteren min og meg under lasteplanet, for at bombeflyene ikke skulle skyte på oss. Han tenkte ikke på at hadde de skutt på bilen, hadde den nok gått i lufta med oss under. Men, skitt au, alt gitt bra, vi krøp frem og tilbake under lasteplanet etter ordre, men flyene var bare opptatt med å lande på Fornebu.

Vi kom til Heggedal, sofaputa og det hele. Det ble temmelig trangt der, men hvem tenkte vel på det den dagen.

 

Bekymret for blomsterpottene

Alle tenkte på krigen, men bestemor var mer opptatt av blomsterpottene i Maridalsveien, så etter et par dager begynte hun å snakke om blomstene sine som tørket ut. Vi andre forsøkte å mane henne til fornuft. Det er ingen i byen, fikk hun beskjed om. Bare tyskere. Hun lot seg ikke stoppe, og gikk ned på stasjonen på Heggedal for å ta toget inn til Oslo, for det gikk fremdeles tog.

Stasjonsmesteren prøvde å få til det vi andre ikke hadde klart. – Ingen reiser fra Heggedal til Oslo i disse dager, sa han, og togene er tomme. Toget som bestemor reiste med var ganske riktig tomt, men hun reiste og kom tilbake. Alle spurte: Hvordan sto det til i byen? – Det var stille og rolig, svarte hun. – Jeg gikk fra Vestbanen og til Maridalsveien, vannet blomstene og reiste hjem igjen med toget.

Noen dager etter dro vi hjem igjen til Vollen. Sofaputa var også med tilbake, og vi var i starten av en krig som skulle vare i fem år.

VOLLEN I 1940. Bildet er tatt fra Granholt helt øverst i Vollenveien og viser det som i dag er byggefeltet Gislehellinga. FOTO: PRIVAT

8. mai 1945 – Fredsdagen

Om kvelden 7. mai begynte ryktene å gå om at krigen var slutt. Tyskerne hadde kapitulert. Vi var på sangøvelse med frøken Moen. Øvelsen ble holdt på hotellet i Vollen.

Frøken Moen var innmeldt i Lærersambandet, en organisasjon som ble regnet for å være tyskvennlig. I 1942 gikk nazistene til storoffensiv mot lærerne, de forsøkte å tvangsnazifisere en hel yrkesgruppe. Lærernes protester førte til at 1.100 av dem ble arrestert. 500 ble stuet sammen i D/S Skjærstad under håpløse forhold, og sendt til tvangsarbeid i Kirkenes. Frøken Moen var en av de innmeldte i Lærersambandet, men hun gråt av glede da hun fikk høre at det var fred. Innmeldelsen hadde nok ikke vært frivillig.

Nå kom flaggene frem fra loftet, og vi samlet oss i skolegården på Gisle. For første gang på fem år gikk vi i tog. Bak gardinene i annen etasje i lærerboligen på skolen sto Arne og Signe Haugeland, som var våre lekekamerater. Nå sto de der og tittet på oss. Deres far var også innmeldt i Lærersambandet. Foreldrene mente vel at det ikke var trygt for dem å delta i feiringen. Jeg tror ikke vi ungene hadde reagert negativt om de hadde kommet og gått i tog med oss. Hva tenkte de vel der de sto?

I dagene som fulgte var det både sterkt hat mot tyskerne, samtidig som gleden over freden var stor. Det var helt overveldende, med flagg, forventninger og lastebiler som kjørte omkring overfylte med folk.

SKOLEGANG: Inger begynte på Gisle skole høsten 1940. Her sammen med klassekameratene i 1947: Bakerst fra venstre: lærer – og senere rektor – Aimar Heineberg, Gunnar Larsen, Lars Huser, Odd Samuelsen, Egil Jensen, Lars Sand, Ernst Solheim, Willy Sund, Arne Andersen, Ukjent. Foran (fra venstre): Hilda Elise Enger, Kari Orseth, Edith Nilsson, Inger Bøckman og Astrid Digernes. FOTO: UKJENT

Nazilærer måtte kysse flaggstanga

For oss ungene var denne første tiden etter tyskernes kapitulasjon bare glede, men det var sikkert mange voksne som var betenkte. Det var fremdeles 360.000 tyskere i landet. Disse skulle jo avvæpnes uten at det kom til sammenstøt. Det gikk rimelig bra, men kunne fort ha blitt et stort problem. Feiringen fortsatte, og tyskerne kom seg ut etter hvert.

Etter hvert ble også radioapparatene gitt tilbake til de som hadde levert dem inn under krigen. En nazilærer fra Heggedal, som også hadde vært lærer på Gisle, måtte hente radioapparatet sitt hjemme. Han hadde fått beholde det under krigen fordi han var nazist. Det var ikke alle som fikk tilbake radioapparatene sine. Vi var heldige, vårt apparat hadde ikke vært lenger hjemmefra enn på skolen.

Nazilæreren måtte som sagt hente radioen sin, og krabbe på knærne opp til barneskolen på Heggedal. Der måtte han på ordre kysse flaggstanga hvor det norske flagget var heist. Han hadde vært en utagerende nazilærer.

I Asker fikk 30 nordmenn ordre om å overta Skaugum. Terboven og sjefen for Gestapo i Norge, Rediess, hadde tatt livet av seg i bunkeren på Skaugum, men det var fremdeles mange tyske SS-soldater der. Disse var ikke villige til å overgi Skaugum til nordmenn som ikke engang hadde uniformer. Derfor ble det sendt assistanse ut fra Oslo med politiuniformer, og da først marsjerte tyskerne ut fra Skaugum.

 

Du kan lese flere artikler publisert i Glimt fra Vollen – Vollen historielags årbøker – ved å klikke HER

 

 

 

BILLEDTEKSTER