Krigens gylne øyeblikk

Denne artikkelen sto i Glimt fra Vollen, årgang 2015:

Vollenfamilien som ble sterkt rammet av naziåket

Av Olaf Werner Sjøvold

Min farfar, Olaf Sjøvold, gikk i lære og ble båtbygger hos Anker og Jensens båtbyggeri i Vollen. I likhet med flere båtsnekkere, kunne han og kona Marie etter en tid kjøpe eiendom og bygge seg hus i Vollen. Men så kom de harde trettiåra med mindre å gjøre på veftet, og etter hvert også krigen som gjorde folk arbeidsledige. Farfar var en av dem som mistet jobben, men snart fikk han ny jobb i Son, hvor de hadde plass til noen fra Vollen.

PRIVATSJÅFØR: Kristian jobbet i mange år som privatsjåfør for direktøren på Sarpsborg Papp og Papirfabrikk. FOTO: PRIVAT

Sønnen Kristian (min far) var i 1939 ferdig med barneskolen på Gisle. Han begynte på snekker- og skomakerlinja på Jansløkka skole, men utpå våren 1940 fikk de en ny lærer som var nazist. Da ble alle elevene enige om at de ikke ville møte opp mer. Far ble gående hjemme uten noe å gjøre resten av våren og sommeren.

Farfar var en helg hjemme og fant ut at gutten ikke hadde noe arbeid. «Da blir han med meg til Son», sa han, og slik ble det. Her traff far snart Alf Knudsen, som ble hans bestevenn.

Trygve, fars eldste bror, reiste tidlig ut på hvalfangst. Hvalfangsten i 20- og 30-åra var økonomisk redning for mange. I 1938/39 gikk han styrmannsskolen og tok skippereksamen. Samme år satte han i gang husbygging i Skogveien, og giftet seg med sin Karen før han dro ut igjen. Krigen brøt så ut mens Trygve var ute på fangstfeltet.

KRIGSOFFISER: Trygve Sjøvold var løytnant på en minesveiper under krigen. Han ble drept av en tysk ubåt etter at krigen var slutt, 7. mai 1945,  og ble tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren post mortem. FOTO: PRIVAT

Vinteren 1942 var en av de kaldeste i manns minne. Mange av båtsnekkerne i Son ble syke i kulda. Farfar ble så syk at han fikk lungebetennelse med sterk feber, og døde brått og uventet.

Uten en far i Son ønsket ikke Kristian lenger å være der. Sammen med vennen Alf planla han flukt til Sverige via Svinesund. En kamerat skulle ro dem over om natten. De satte seg på toget, men da de nærmet seg grensen, ble de arrestert av en norsk nazist.

For far og vennene gikk ferden til Møllergata 19, Grini, Sachsenhausen, Maidanek, Auschwitz, Lublin, Neungamme, Heinkel m.fl. Da far ble syk, ble han skilt fra kameratene. Alle trodde hans dager var talte, men på forunderlig vis unngikk han gasskammeret. Da dødsmarsjen gikk, var han på revier, et slags sykehus.

Like før krigens slutt kom de hvite bussene og private busser, lastebiler og personbiler fra Danmark og hentet norske og andre fanger fra Norden. Det ble feiret med bløtkake at far kom hjem, men bare et lite stykke gjorde at magen slo seg vrang. Han veide 34 kilo ved hjemkomsten.

Farfar var død, men en sorg til rammet familien. Under krigen hadde Trygve vært løytnant på en minesveiper. Han overlevde en torpedering, og etter et sykehusopphold dro han ut igjen, denne gang på minesveiperen Ms. Flotilla, som skulle rydde miner i den engelske kanal i forbindelse med krigens slutt. Men der ute lå en tysk ubåt som torpederte Ms. Flotilla – på overtid. Mange omkom, blant dem Trygve Sjøvold. Han fikk St. Olavsmedaljen med ekegren post mortem.

Etter krigen traff far min mor Erna, som jobbet hos Ole Lunds kolonialforretning i Vollen. De giftet seg, og far måtte ha seg jobb og fast inntekt. Under krigen hadde en i familien i hemmelighet reparert og satt sammen en gammel lastebil. Nå skulle han selge den og ville at far skulle kjøre den. Slik fikk han jobb da ny eier av lastebilen godkjente far som en del av kjøpet. Han kjørte lastebilen bare noen måneder, for direktøren i firmaet ville ha ham som privatsjåfør på sin Cadillac. I flere år kjørte han for direktøren. Men etter hvert ville far begynne for seg selv, og sammen med en kamerat startet han brenselsforretning i Vollen. Der solgte han ved, parafin og koks. Far var svært interessert i fotball og hver sommer dømte han fotballkamper. Han skulle bli forbundsdommer og dømme kamper på høyeste nivå da han fikk sitt første hjerteinfarkt, bare 38 år gammel.

 

Far måtte sette ned aktivitetsnivået og fikk tilbud om bestyrerjobb på Asker transportsentral. Der arbeidet han til dagen før han døde som 43-åring, høsten 1969. Krigen hadde nok satt større spor i ham enn han viste oss andre. Han hadde alltid, på tross av sine krigsopplevelser et uvanlig godt humør, helt til det siste.

 

BLØFFET MENGELE: I boken om Alf B. Knudsen fra Son beskrives det hvordan Kristian redder livet, takket være Josef Mengele, “Dødsengelen” fra Auschwitz.

Utdrag av boka til Øystein Franck-Nielsen: Fanget. Tre år I Hitlers dødsleire. Alf Knudsens utrolige historie. Gyldendal 2010: s. 174-78. Gjengitt med forlagets tillatelse.

En dag da bussene ankom med enda en gruppe fra Sachsenhausen, hørte Alf en kjent stemme. – Hei, Alf, her er jeg igjen!

Han turte knapt tro at det var sant: Kristian! Kristian, som bare var 17 år da de i ungdommelig overmot la ut fra Son, og som Alf ikke hadde kunnet forestille seg at han skulle få se igjen da han vinket farvel til ham i Lublin. Og ikke bare det, men Kristian så overraskende sprek ut. Alf var ikke i tvil: Dette var det gylne øyeblikket under krigen!

Med sin optimistiske livsinnstilling hadde Kristian overlevd Hitlers dødsleirer. Men med tyfus og dobbeltsidig ørebetennelse hadde overlevelsesmulighetene på sykebrakka i Majdanek vært små. Kristian holdt det gående der helt fram til 8. april 1944. Da ble han plukket ut og satt på en transport til Auschwitz. Bare 1.239 av 2.700 fanger overlevde den seks dager lange transporten. Kristian var heldigvis en av dem.

Hele tiden i Auschwitz var Kristian på sykebrakka i Birkenau – selve dødsfabrikken. Han kom dit flere måneder før Alf, men vi vet ikke sikkert hvor lenge han ble der. Kristian beskrev en gang dette stedet som en “lagerplass for krematoriene”, og sa at pasientenes levetid sjelden oversteg en uke. Kristian klarte seg helt fram til sent på høsten. Han hadde hele tiden utvelgelsesspøkelset hengende over seg, og hver annen uke måtte han stille opp foran en SS-lege for å få dommen over liv eller død. Det var lite mat, men ved hjelp av en norsk jøde han traff, fikk han sendt et brev hjem. Dermed kom det også Røde Kors-pakker etter en stund.

 

Vokteren stjal tørrmelken

I Røde Kors-pakkene var det tørrmelk. Det oppdaget en vokter som alle pakkene måtte gå gjennom, og «som gikk for å være lege», slik Kristian uttrykte det. Legens egne matrasjoner var i knappeste laget, derfor var han svært interessert i å beholde Kristian på sykebrakka så lenge Røde Kors-pakkene ankom. Å oppdage når en pakke var mottatt var ikke vanskelig, for da gikk legen rundt med tørrmelk helt opp til ørene og smattet som et barn med sukkertøy. – Deg må vi beholde, hadde han sagt til Kristian, glad for å ha funnet seg en kilde til litt ekstra næring. Dermed hadde også Kristian fått et verdifullt kort på handa i kampen for å overleve.

Kristian lærte at når det var inspeksjoner med leirsjefen, en SS-Obersturmbannführer (oberstløytnant), gjaldt det å stå så langt bak som mulig, lengst mulig unna der leirsjefen vanligvis gikk. Leirsjefen var meget lunefull. Det skulle ikke mer til enn at man så dårlig ut eller bare hadde irritert ham det minste, før det bar rett i gasskammeret.

Han bestemte seg for å satse alt på ett kort: å påklage en feil i formalitetene. Kristian gjorde leirsjefen oppmerksom på at han ikke var av jødisk opprinnelse, og derfor umulig kunne ha noe i Birkenau å gjøre. Først ble han kontant avvist, men han holdt på sitt, og til slutt bestemte de seg for å undersøke papirene hans. Slike formaliteter måtte være i orden.

 

Bløffet Mengele

Nå ble Kristian stilt overfor Josef Mengele, «Dødsengelen» fra Auschwitz. Mengele mønstret den lyshårede og blåøyde fangen, som så nokså skral ut etter sine runder med ørebetennelser, tyfus og fjerning av flere flegmoner. – Hva slags nasjonalitet er du, spurte Mengele. – Jeg er norsk, svarte Kristian.  – Er du jøde?  – Nei. – Aber kennst du Birger Ruud – kjenner du Birger Ruud? spurte Mengele. Kristian tenkte seg kjapt om etter det overraskende spørsmålet. Alle nordmenn kjenner Birger Ruud, bestemte han seg for. – Ja, jeg kjenner selvfølgelig Birger Ruud, svarte Kristian med all mulig overbevisning. – Jeg er en stor beundrer av Birger Ruud, og jeg var i Garmisch-Partenkirchen da han vant gull i OL i 1936, sa Mengele og vinket på en vaktsoldat før Kristian fikk tid til å svare. – Send den mannen opp på sigøynerbrakka! kommanderte han.

Alf sier om denne episoden: Kristian er det eneste mennesket jeg vet om som Josef Mengele har reddet livet til.

SS-soldaten gjorde honnør, og tok Kristian med seg opp til en av flere nesten folketomme brakker. De 5-6.000 sigøynerne som hadde bodd der, var sendt til gasskammeret bare noen dager tidligere. På sigøynerbrakka fikk Kristian litt bedre forhold enn han hadde hatt på sykebrakka. Her lå det både mat og klær igjen etter sigøynerne. Som eneste beboer levde han derfor i det han senere beskrev som ren overflod, inntil han igjen ble hentet. For så skjedde det utrolige: Tre uker senere ble han sendt til Sachsenhausen. Der ble han straks tatt hand om av de mange norske fangene i leiren.

 

Jobbet på flyfabrikk i Sachenhausen

Kristian kom antakelig til Sachsenhausen i september eller oktober 1944, men det kan også ha vært noe senere. Der kom han seg såpass til hektene at da han møtte Alf igjen et halvt år senere, så han slett ikke så verst ut. Det sier noe om forskjellen på utryddelsesleirene i Polen og konsentrasjonsleirene i Tyskland, som var brutale nok.

Det er nesten ikke til å begripe at Kristian først overlevde sykebrakka i både Majdanek og Birkenau helt fra april og til godt ut på høsten. I Sachsenhausen ble han såpass frisk at han kunne arbeide igjen. Denne gangen ble han sendt til Heinkels store flyfabrikk like ved leiren, som på denne tiden var utsatt for stadige bombeangrep. Ofte måtte de bare slippe alt de hadde i hendene og løpe i bomberommet når flyalarmen gikk. Mange fanger ble drept av splinter, fordi de ikke nådde bomberommene i tide.

En dag ble nordmennene i tur og orden stilt opp utenfor porten. Der møtte de svenske Røde Kors-folk, som smilte til dem og forkynte:

– Nu skal ni hem!

 

Du kan lese flere artikler publisert i Glimt fra Vollen – Vollen historielags årbøker – ved å klikke HER