Vollen er et viktig referanseområde for geologisk forskning og for opplæring av studenter som skal bli geologer.
Av Johan Fredrik Bockelie
Området henger naturlig sammen med områdene omkring Slemmestad, Konglungen, Holmen, Semsvannsområdet og Kolsås, hvor en i løpet av en dag kan få en nesten komplett dokumentasjon av Oslofeltets geologiske utvikling. Det er få steder i verden som kan fremvise noe tilsvarende!
Vollenområdet som referanse for bergarter fra Ordoviciumtiden (488-435 millioner år siden) er av stor betydning for norsk og internasjonal forskning. Hit kommer forskere fra hele verden for å sammenligne områder de studerer i sine land med våre bergarter.
RIKT PÅ FOSSILER: – Slik ser Arnestadformasjonen ut, en veksling mellom skifter og tynne kalksteinslag, forteller geolog Johan Fredrik Bockelie, som har navnsatt disse bergartene. FOTO: SVEND AAGE MADSEN
Fantastisk kyststrekning
Det som skiller norske forhold fra mange andre land er at hos oss har vi store sammenhengende snitt gjennom bergartslagene. Her kan man måle opp lagtykkelser, studere avsetninger og samle fossiler i stor detalj. Det er derfor gjort en rekke forskningsprosjekter langs kystprofilene, og mye er publisert i nasjonale og internasjonale geologiske tidsskrifter.
Disse områdene blir stadig viktigere å studere for å forstå mange av jordens geologiske prosesser og jordens utviklingshistorie. Derfor er det svært viktig å bevare områdene på best mulig måte både for oss som lever nå, men også for fremtidige generasjoner.
I tillegg til den forskningsmessige siden er hele kystsonen som rekreasjonsområde av enorm betydning. Vi som er vant til å ha slike åpne områder å ferdes i, har ofte vanskelig for å verdsette dette. For de som bor i andre land hvor byutviklingen er kommet mye lengre, og hvor mye av kysten ikke er tilgjengelig, sees kyststrekningen langs indre Oslofjord som helt fantastisk.
Befolkningsøkningen i områdene rundt Oslo fører til at presset på strandsonene blir stadig større. Derfor er det viktig for oss å verne områdene mot utbygging, slik at befolkningen kan oppleve og glede seg over hvordan topografi, plante- og dyreliv, samt rekreasjon kan integreres i en dypere forståelse av samhørighet og avhengighet for at vi også som mennesker skal trives.
Vollens formasjoner
Tilbake til geologien. Bergartene i og omkring Vollen (fra Håkavik til Tjuvholmen) ble alle avsatt i havet under en varm periode (nesten subtropisk!) og omfatter tre bergartsenheter:
Elnesformasjonen (ca. 50 m tykk leirskifer, dominert bergart som er best å se på sørsiden av Elnestangen). Tidsmessig etterfølges denne av en tett knollet kalkstein, Vollenformasjonen (ca. 45-50 m). Denne lagpakken veksler mellom 2-4 cm tykke, regelmessige kalklag (lyse, gråhvite) og med tynne leirskiferlag, noen steder litt tykkere.
Vollenformasjonen får dermed et slags mønster med 5-8 kalklag nokså tett sammen, adskilt med 10-30 cm tykke skiferdominerte soner i veksling. Dette skyldes sannsynligvis klimatiske variasjoner i tidligere tider. Disse lagene inneholder mange ulike typer fossiler, rester etter dyr som levde på havbunnen og i vannmassene, samt dyr som levde under havbunnen og gravde etter spiselig materiale av døde dyr og planter. Mange av disse dyrene er ganske like de som levde andre steder på jorden til samme tid.
Over Vollenformasjonen kommer Arnestadformasjonen. Denne består mest av skifer med enkelte tynne kalksteinslag eller spredte kalksteinsboller. Lagene er svært fossilrike. Inne i Arnestadformasjonen finnes et tykt (nå om lag 90 cm) grønnlig vulkansk askelag (bentonitt), som stammer fra et vulkansk utbrudd, muligens vest for Trøndelagskysten for omkring 450 millioner år siden. Dette askelaget var opprinnelig omtrent 9-10 m tykt, og dekket store deler av Nord-Europa og deler av USA.
Det må ha vært en enorm naturkatastrofe som utryddet store deler av dyrelivet. Slike vulkanske askelag blir nesten som en tidsflate over store områder og brukes til å korrelere bergartslagene. I Vollenområdet er dette laget veldig godt synlig (i veiskjæring ved Slemmestadveien).
KARAKTERISTISK: Her ved Fritznerstranda sees lagene i Vollenformasjonen – dominerende knollekalkstein (de lyse lagene) i veiskjæring med tynnere skiferlag (de mørke lagene). FOTO: SVEND AAGE MADSEN
Presset opp – og slitt ned
Den neste formasjonen som ble avsatt var Frognerkilformasjonen. Denne enheten er omkring 18-20 meter tykk, består av knollekalkstein og sees godt på nordsiden av Storerabben. Denne knollekalksteinen er avsatt på grunnere vann enn de foregående formasjonene, og det vises blant annet gjennom at disse lagene er mer fossilrike og med større artsrikdom enn de eldre lagene.
Alle disse enhetene, som til sammen utgjør omtrent 150 meter med bergarter om de stables på hverandre, ble avsatt innen et tidsrom på omkring 15-20 millioner år. Lagene er nå sammenpresset, og har sannsynligvis vært godt over 300 meter i opprinnelig tykkelse. Etter som tiden gikk og leire og slam ble stadig avsatt lag på lag, ble vannet presset ut og leiren gikk gradvis over til fastere bergart som vi nå kaller leirstein og skifer.
De lagene som opprinnelig var avsatt horisontalt, ble for ca. 400 millioner år siden foldet sammen og stilt skrått slik vi finner dem igjen i dag. Lagene ble presset opp over havnivå og dannet et landskap, som sakte men sikkert ble nedslitt. Senere, i Permtiden for ca. 290 millioner år siden, strømmet lava ut over det modellerte landskapet og fylte opp alle daler, elver og innsjøer. Dette kan vi se spor av rundt Semsvannet.
Etter perioden med lavastrømmer og oppressing av granitten i Vardåsen, store enkeltvulkaner på Hadeland og mye annet, ble det nye landskapet slitt ned og sand og grus brakt ut gjennom det som er dagens Oslofjord ned til dalene og det lavere landskapet som i dag er bevart i den sydlige delen av Nordsjøen. Denne prosessen har foregått siden slutten av Permtiden (for ca. 250 millioner år siden), og foregår fremdeles! Landet slites sakte ned og sedimentene bringes ut i dagens hav.
3 meter på 1 000 år
De siste 2 millioner årene har Skandinavia vært dekket av is kanskje mer enn 10 ganger – med avsmeltingsperioder i mellom. Dermed har også isen fått slipe ned landskapet og utmodellert det slik det fremstår i dag. Etter siste istid (for ca. 10.000 år siden) har landet steget opp av havet, fordi vekten av isen er borte. Først gikk landhevningen raskt, senere langsommere. Nå stiger landet med «bare» 3 mm per år i Oslo-Asker-området. Det er kanskje ikke så mye, men på 1.000 år blir det omkring 3 meter!
Skal vi lete etter gamle strandlinjer, kan vi med andre ord regne ut omtrent hvor gamle de er fra hvor i terrenget de ligger. Ovenfor Semsvannet, rett under Skaugumsåsen, ligger en strandsone som er omkring 10.000 år gammel. Flere steder i Asker kan vi se strandterrasser som er mye yngre, men da må vi lenger ned i terrenget. Om 1.000 år vil den «nye» strandsonen kanskje ligge 2-3 meter dypere enn dagens strandsone!
Flere steder i Vollenområdet kan vi se avsetninger av skjellbanker omkring 2-10 meter over dagens havnivå. Skjellene likner mye på de vi har i dag, men detaljstudier vil kunne vise at det kan ha vært et annet klima. Klimaet endrer seg hele tiden.
En tur langs strandsonen i Vollenområdet vil gi oss en innsikt i hvor omskiftelig landskap og klima er og har vært. Folk som har bodd og bor her nede har hele tiden tilpasset seg de skiftende forholdene; utnyttet landskapet til dyrking av frukt og bær på grunn av jordsmonnets kvaliteter, laget kunstige dammer til isskjæring ved å bygge videre på landskapet som naturen har stilt til disposisjon, og bygd båthavner og industri knyttet til lune havner og områder med ulike vanndyp.
Alt dette har naturen gitt oss, og geologien er nøkkelen til å forstå mye av dette.
KARTILLUSTRASJON: TORIL S. TØRMOEN
Tekster til de fire lokalitetene som er lagt inn i kartet – med ett bilde til hvert sitt tall:
1 – Veiskjæring ved Slemmestadveien (ved gangveien under hovedveien).
Fossilt askelag (bentonitt). Deformert (sterkt oppsmuldret), opprinnelig omkring 10 m tykt. Ca. 450 millioner år gammelt fra et vulkanutbrudd utenfor Trøndelagskysten. Det tykkeste av mer enn 20 askelag fra samme tid. Kan følges over store deler av Nord-Europa og til Nord-Amerika. Asken utryddet store deler av dyrelivet i berørte områder. I fjellskjæringen kan det sees skuringsstriper fra siste istid, hvor isen polerte fjellsiden.
2 – Området innenfor Terneskjær (ved Fritznerstranda)
Lagene i Vollenformasjonen heller mot nord og danner en fin nordlig avgrensning av Selvikbukta. Her sees dominerende knollekalkstein (lyse lag) i veiskjæring med tynnere skiferlag (mørke). I disse lagene er det mange spor etter gravende organismer og blekksprutskall, som sank ned på havbunnen. Vollenformasjonen er hard og stikker godt opp i terrenget.
3 – Sørsiden av Selvikbukta (Lillerabben)
Fjellrygg med tettknollet kalkstein fra Frognerkilformasjonen. Lagene heller mot nord, og er oppsprukket. Sprekkene viser forkastningsflater fylt med kalkspat (hvite krystaller), som ble dannet under Permtiden for omkring 250-270 millioner år siden. Lagene ellers inneholder mange forskjellige fossiler, både former som levde på havbunnen og i vannmassene.
4 – Storerabben
Lagene ute på tangen som stikker ut heller svakt mot nord, og består av Frognerkilformasjonen (tett knollekalkstein og noe leirskifer) i nordligste del, og Vollenformasjonen (veksling av leirskifer og kalksteinslag). Dette er en av de viktigste referanseprofilene i Vollen. Her er det mange fossiler av ulike bunnlevende former, og enkelte former som levde i vannmassene. Hvert enkelt kalklag kan være avsatt i løpet av kort tid (ett år eller mindre), mens skiferlagene mellom kan representere flere tusen år. På stranden ser man større steinblokker, som ble droppet fra flytende isfjell da havet sto mer enn 200 meter høyere enn i dag og fjorden var full av isfjell!
Artikkelforfatteren er dr.philos. i geologi, bosatt på Landøya.
Klikk HER for å komme tilbake til innholdssiden.
.
Vollen historielag 