Hva er det vi ser, hva er det vi tråkker på?

Når man rusler rundt i Vollenområdet, blir man slått av hvor variert og tiltalende landskapet og kystlinjen er.

Av Harald Bøckman

Utforming av landskap og kystlinje skyldes geologiske prosesser. Denne artikkelen gir et kort populært riss av hvordan Vollens landskap ble utformet.

VOLLEN SETT FRA LUFTA: Under oss har vi det relativt flate Guivarvet med de eldste bosetningene. Lenger ned mot sjøen ser man tydeligere de karakteristiske foldingene fra kambrosilurisk tid i jordas geologiske oldtid. FOTO: ASKER FLYFOTO/CLAUS NØRGAARD

Vitnesbyrd fra flere geologiske perioder

Askers nåværende form er i hovedsak resultatet av geologisk virksomhet under flere perioder. Først har vi kambrosilurisk tid (ca. 550-400 millioner år siden), deretter en lengre periode fra Ordovicium og inn i Devon (ca. 450-350 millioner år siden), så Perm-tid (ca. 300-250 millioner år siden) og endelig siste del av Kvartærtid (siste 2 millioner år), som kalles Holocen (de siste 11.500 år).

I løpet av de to førstnevnte periodene ble grunnlaget for utformingen av dagens berggrunn lagt. I den sistnevnte perioden ble berggrunnen flere ganger skurt ned av isen, noe som resulterte i store avsetninger av løsmasser.

Vulkansk og magmatisk virksomhet

De høyereliggende delene av Asker består av to slags eruptive bergarter. For det første har vi den vulkanske rombeporfyren i Vestmarka og tilliggende åser. Det er en lavabergart som for rundt 250 millioner år siden strømmet ut fra en vulkan i området. For det andre har vi det magmatiske Vardåsenfeltet. Magmatiske bergarter er størkningsbergarter, som er dannet dypt under jordas overflate.

Vardåsenfeltet, bedre kjent som Drammensgranitt, består av forholdsvis grovkornet granitt. Den er noe yngre enn rombeporfyren. Seinere epokers nedskuringer førte ikke bare til at Vardåsen dukket opp i dagen. Den var også hardere enn berggrunnen rundt, og ble derfor stående som en gjenstridig ”utvekst”. Vardåsgranitten gir fine grep for folk som vil øve seg som fjellklatrere, og eldre Vollenbeboere vil minnes de fint utformede vestvendte solrike granitthyllene på ”Fattigmanns-Geilo” ved påsketider.

Lag på lag av gamle avsetninger

Den typen bergart som dekker det meste av Asker, inkludert hele Vollenområdet og Slemmestad, er avsetningsbergarter (sedimenter) som ble dannet i løpet av kambrosilurisk tid fra det som regnes som jordas oldtid, altså lenge før den vulkanske virksomheten begynte.

Bergartene fra Kambrosilur består av forskjellige lag av leirskifer, kalkstein og en del sandstein i de karakteristisk mørkere gråblåaktige lagene og de lysere gråaktige lagene vi alle har tråkket på i Vollens strandsone. Disse lagene dekker ikke bare store deler av Asker, men også de sentrale delene av Bærum og Oslo, inkludert øyene i fjorden. På kambrosilurisk tid lå det som skulle bli Norge på dagens sørlige halvkule. De kalkrikeste lagene ble avsatt i siste del av kambrosilurisk tid. Samlet kan avsetningslagene ha hatt en tykkelse på omlag 1.500 meter.

Kalk i lange baner

Asker og Bærum er så rike på gode kalkforekomster, at det var en viktig næring for bygdene fra middelalderen og frem mot slutten av 1800-tallet. De rikeste utnyttbare forekomstene ligger lenger nord i Asker og i Bærum, men også Vollen hadde sin kalkovn, Gui-kalkovnen, som skal ha ligget ved stranda like ved den tidligere Høybakkbrygga (ingen synlige rester i dag). Kalkovner som var driftet av gårder og fikk navnet sitt etter gården, blir kalt bondekalkovner.

Rett sør for Vollen ligger Slemmestadområdet, der det for vel hundre år siden ble anlagt en etter forholdene stor sementfabrikk basert på rike kalklag. Råstoffet ble imidlertid etter hvert utvunnet på Langøya utenfor Holmestrand. Den kalkrike kambrosiluren i vårt område har også gitt gode vekstvilkår ikke bare for kalkkjære planer som blåveis, men for en rik flora.

Kreftenes spill

Utformingen av det geologiske landskapet skyldes også andre krefter. For det første kan geologiske strukturer støte så kraftig mot hverandre, at det resulterer i større og mindre foldinger. En annen form for geologiske prosesser er såkalte forkastninger, der sprekker eller bruddlinjer blir dannet ved forskyvninger av store blokker, som også kan sige fra hverandre.

For det tredje kan mektige krefter som vulkansk virksomhet og forkastninger medføre sprekkdannelser gjennom svakhetssoner i overliggende lag. I sprekksonene trenger dypbergarter seg opp og danner ganger i fjellet, som kan bli herdede kontaktsoner.

Rygger og dalsøkk

En langvarig periode med foldinger hadde vi i det som skulle bli Norge under den såkalte kaledonske fjellkjedefoldingen for ca. 500-400 millioner år siden, som var svært omfattende. Den skapte blant annet mesteparten av dagens norske fjellheim, men medførte også at kambrosilurlagene rundt den nåværende Oslofjorden ble foldet i tykke, bølgende formasjoner.

Siden presset kom fra dagens nordvestlige retning, ble lagene foldet i vest-sørvestlig – nord-nordøstlig retning. Det har gitt Askerlandet, inkludert Vollen, de karakteristiske ryggene og dalsøkkene som løper i samme retning. Tydeligst ser vi det der landformene møter sjøen i form av framstikkende nes.

EN GEOLOGISK SJELDENHET: Veiskjæringen der Slemmestadveien møter Linlandveien er vel verd et besøk. Her er artikkelforfatterne Harald Bøckman (t.h.) og Johan Fredrik Bockelie på befaring. Det grå laget foran dem er et vulkansk askelag kalt bentonitt (Se forklaring bakerst i den påfølgende artikkelen «En geologisk rundtur i Vollen»). FOTO: SVEND AAGE MADSEN

Åtte markante rygger

Der hvor ryggene buler opp vil vi finne større konsentrasjoner av den relativt harde kalksteinen, mens senkningene vil bestå mer av leirskifer, som er bløtere enn kalksteinen. Grunnen til at ryggene ligger såpass tett og markant i Vollen, er at berggrunnen som ble sammenpresset nordvest fra buttet mot grunnfjellet sør for Slemmestad. Siden de foldede lagene er blitt høvlet kraftig ned i tidens løp, kan restene av de bølgende hardere partiene dukke opp igjen flere ganger som rygger.

De åtte mest markante ryggene i Vollenområdet er (regnet nordfra): Østenstad – Lillehaugen, Dyrhus – Vennelslund, Århustoppen – Hesleberg, Bakkebråtan – Vollenskog, Bjerke – Bråtan, Gislemarka S – Arnestad, Åsaker – Håkavik og Bråtenveien – Engervik.

I rykk og napp

Vi kan observere resultatet av disse prosessene i mindre format når vi rusler langs Vollens badestrender. Lagene kan ha blitt foldet så mye at de står vertikalt eller til og med er blitt hvelvet over, som vi noen steder kan observere i veiskjæringer og i strandområder ved Slemmestad.

Lagene er blitt foldet i rykk og napp, men generelt sett ligger de eldste formasjonene av kambrosiluren i Oslofeltet lengst i sør, og de yngre lenger nordover, helt til den yngste formasjonen, den karakteristisk rødlige Ringerikssandsteinen.

Det underste laget, som dukker opp ved Slemmestad, består av alunskifer (som vi også finner mye av i Osloregionen). Siden alunskiferen inneholder mye karbon (kullstoff), har den utgjort en god glideflate for lagene over.

Fra etasjer til formasjoner

Alle formasjonene i Vollenområdet skriver seg fra den perioden av kambrosilur som kalles Ordovicium, som vanligvis regnes fra ca. 490-445 millioner år siden. Gartnere og hagebrukere i Vollen har alltid snakket om den fruktbare «silurjorda», men det er strengt tatt ikke korrekt, for formasjonene fra den noe yngre Silurtida finner vi først nord for Vollenområdet.

Før 1990 systematiserte geologene kambrosiluren i Osloregionen i forskjellige underetasjer, etasjer og grupper, men fra ca. 1990 begynte de å utarbeide en ny internasjonal standard. Bergartene og deres innhold ble nå nærmere identifisert og navngitt etter type lokalitet, og betegnet som formasjoner.

De forskjellige formasjonene for Vollens del ble til Elnesformasjonen, Vollenformasjonen, Arnestadformasjonen, Frognerkilformasjonen, Nakkholmformasjonen og Solvangformasjonen. De tre siste er stedsnavn som ikke hører til Vollen, men formasjonene som bærer disse navnene dukker også opp her.

I det nye systemet finner vi også undergrupper. Elnesformasjonen har for eksempel undergruppene Sjøstrand, Engervik og Håkavik.

Forkastninger og bruddlinjer

Den kraftigste forkastningen i vårt nærområde finner vi langs Nesoddens vestside, der selve Nesodden består av grunnfjell, mens øyene og sjøbunnen i indre Oslofjorden består av kambrosilur, som har sunket ned på grunn av forkastningen. En slik innsynkning kalles en graben på fagspråket.

I Asker og Bærum løper bruddlinjer for det meste mer eller mindre nord-sør. Den mest markante forkastningen i Asker finner vi langs aksen Semsvannet-Bondivannet-Gjellumvannet, som også forårsaket en innsynkning av områdene øst for forkastningen. Faktisk er hele det feltet som geologene kaller Oslofeltet – som er internasjonalt berømt – et innsunket felt mellom grunnfjellsregioner. Denne innsynkingen medførte at de kambrosiluriske lagene ikke ble helt erodert vekk i tidens løp.

I Vollenområdet har vi to klare forkastninger. Den første løper sørover fra Åstad-Torstad-Esvika (på Konglungen) før den kommer til syne igjen ved Vollen brygge og videre sørover. Den utgjorde en høvelig trasé da Slemmestadveien ble anlagt.

Den andre forkastningen er ikke så tydelig i landskapet. Den begynner ved Østenstaddammen og løper først til rett ovenfor Stålengdammen. Deretter løper den i en slak østlig bue før den kommer til Høymyrdammen og så videre sørover.

STEINGAMMELT: Fjellryggen på Lillerabben ved sørsiden av Selvikbukta. FOTO: SVEND AAGE MADSEN

Sprekksoner, kontaktsoner og ganger

Der gangbergartene er hardere enn berget omkring, kan de danne forhøyninger eller rygger, og der gangbergartene er svakere enn berget omkring kan det noen ganger dannes søkk eller skar. Det er registrert få ganger i Vollen-området. Vi finner to ute på Vennelslund, og det er mulig at Århustoppen «understøttes» av en gang som har forbindelse med Vardåsgranitten.

Sidepåvirkninger fra dypbergarter kan resultere i kraftige omdanninger (kontaktmetamorfose) og utfelling av mineraler, som kan utnyttes som malmforekomster. I sjølve Vollenområdet finner vi ikke noen markante omdanninger, men siden området har granitten i Vardås- og Heggedalsområdet som nærmeste nabo, har denne herdet kambrosiluren så langt som omtrent halvveis ned mot sjøen.

Det er ikke kjent noen malmutvinning eller steinbrudd i Vollen fra gammelt av (bortsett fra utvinning av kalkstein til kalkovnen). Før og etter forrige århundreskifte ble det tatt ut mye granitt i steinbrudd i Heggedalsområdet. Mye ble fraktet ut med jernbanen, men en god del ble også skipet ut over Vollen, særlig etter at «Nyveien» (dagens Vollenveien mot Heggedal) ble anlagt rundt 1905. Utskipningen fant sted fra «Steinbrygga», som opprinnelig var ei trebrygge, men som så ble bygd om med Heggedalsgranitt. I dag er den anløpsbrygge for Hurtigbåten, og er igjen blitt ombygd til dette formålet.

De nyeste kreftene: Isens arbeid

Hva som skjedde med Askerlandets i de seinere geologiske periodene er lite dokumentert. Videre har gjentatte istider i Kvartærtid skrapt vekk mye av tidligere formasjoner og transportert dem i løs form lenger sørover.

Men de samme istidene – og særlig den siste – har gitt oss de lokale landformene, samtidig som de har lagt igjen nok næringsrike løsmasser til at Asker og Vollen har vært velegnet for jordbruk, og i nyere tid hagebruk. Fjordens funksjon som et varmemagasin har også innvirket på lokalklimaet.

Isens etterlatenskaper

Iskappen som dekket Nord-Europa under siste istid, var så tung at den presset området rundt Oslofjorden ned mer enn 200 meter lavere enn dagens havnivå. Da isen trakk seg tilbake for rundt 10.000 år siden, begynte landet derfor å heve seg (Dette var komplekse prosesser over lang tid).

Samtidig begynte resultatene av isens grovarbeid å komme til syne. Isen gravde mest effektivt langs forkastningslinjene. Da passet det godt at disse stort sett løper nord-sør, som også var hovedretningen på isens bevegelser. Resultatet ser vi særlig klart i de fjordsundene som løper nord-sør, som er gravd ut på tvers av kambrosilur-ryggene.

Ved enden av iskanten la breene igjen resultatene av arbeidet sitt i form av morener med stein, grus og sand. Leire ble avsatt under vann lenger ut. I kjøligere perioder tok isen en pust i bakken, og da kunne det danne seg store avsetninger av sand og grus ved endemorenene. Slike isrender kan vi beskue i storformat i Lier og Sylling, men også videre inn i Vestmarka. I Vollenområdet er imidlertid slike avsetninger, om det var noen, blitt vasket vekk av sjøen.

Vollenområdet ble «overrislet»

Hele Vollenområdet lå godt under det som kalles den marine grense, dvs. dit hvor havet nådde da isen begynte å trekke seg tilbake (i Oslo-området opp til 220 meter over dagens havnivå). Hele Vollenområdet er følgelig preget av forskjellige former for avsetninger fra isen, og vi finner lite av det mer karrige skoglandskapet som preger de delene av Asker som lå over den marine grense (Vestmarka og Vardåsen).

Da isen trakk seg tilbake, hevet landet seg i begynnelsen svært raskt med ca. 10 meter pr. 100 år. Allerede for vel 9.000 år siden lå det meste av Guiplatået isfritt og over havnivå, men isen hadde lagt igjen godt med løsmasser på platået som seinere dannet grunnlag for det første faste jordbruket i Vollenområdet. Alle de eldste kjente faste bosetningene, som Gui, Gisle og Østern ligger på mellom 130-150 m.o.h.

I Vollenområdet finner vi hovedsakelig tre typer løsmasser (overflategeologi). Det meste av Guivarvet og noen lommer nærmere fjorden er dekket av marine avsetninger i form av leirjord. På Guivarvet finner en også en del steder med et tynt humusdekke på berggrunnen.

Men mesteparten av Vollenområdet består av forvitringsmateriale fra kambrosiluren. Vollengartnernes «silurjord», som altså egentlig er fra Ordovicium (se tidligere), er næringsrik, lett å bearbeide og holder godt på både vann og varme.

(Hjertelig takk til Johan Naterstad, Heggedal, for tålmodige kommentarer. Han er imidlertid ikke ansvarlig for feil eller misforståelser).

Artikkelforfatteren er forsker ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo, og leder for Vollen historielag.

Klikk HER for å komme tilbake til innholdssiden.

Kilder:

Cementmuseet i Slemmestad: http://www.royken.folkebibl.no/cementmuseet.htm

Dons, Johannes A., m.fl..: Oslo-traktenes geologi med 25 turbeskrivelser. Vett og Viten, 1996

Kittelsen, Kjell H.: Brent kalk. 900 år med kalkbrenning i Asker og Bærum. Asker og Bærums historielag, 2005

Bockelie, Naterstad, m.fl.: Asker 1814 I. Bergrunnskart 1:50.000. Norges geologiske oppmålinger. (Kan bestilles fra NGU i Trondheim)

Follestad, Kjærnes, m.fl.: Asker 1814 I. Kvartærgeologisk kart 1:50.000. Norges geologiske oppmålinger. (Kan bestilles fra NGU i Trondheim)

Ramberg, Ivar M., Inge Bryhni og Arvid Nøttvedt, red.: Landet blir til. Norges geologi. Trondheim: Norges geologiske forening, 2006