Verdens beste trebåter

Glimt fra Vollen 2013:

Noen av verdens beste trebåter ble bygd i Vollen

Ingen har satt Vollen på kartet slik båtbyggerne Johan Anker og Christian Jensen gjorde det fra starten av forrige århundre.

Av Terje Madsen

side-37-Båtbygging-1awww.jpg

DEN GANG: Anker & Jensens Baatbyggeri sommeren 1939, helt innerst i Høibakbukta. Foran i bukta ligger Hagbart Høiums reketråler. FOTO: KAARE STENSENG. BILDET ER UTLÅNT AV ASKER BIBLIOTEK.

Rundt forrige århundreskifte var Vollen senter for en blomstrende produksjon av lyst- og seilbåter – ikke bare for det norske markedet, men også for eksport. Johan Anker og Christian Jensens navn ble kjent i seilermiljøet over hele verden. De er blant de beste båtkonstruktørene Norge har hatt.

Flere enn 400 båter bygde de, et antall ingen andre båtbyggerier i landet nådde opp mot den gangen. Og alt ble bygd for hånd, uten bruk av maskiner. Beslag, bolter, ja til og med bor og annet verktøy, ble laget av verftets smed. Når man tar dette i betraktning, kommer tallet 400 i sitt rette perspektiv.

I DAG: Slemmestadveien legger i dag beslag på store deler av området der hvor verftet en gang lå. Området er fylt ut, og det er lite som minner om det en gang så verdensberømte lystbåtverftet. FOTO: TERJE MADSEN

Langt tilbake

Vollen har fra gammelt av vært nært knyttet til fiske og sjøfart. Nevnes må de mange jaktene og jakteskipperne, som hørte hjemme her på 1800-tallet. Vollen har opp igjennom tidene vært en viktig utskipingshavn – for Dikemark Jernverk på 1700-tallet, senere for iseksport, Heggedalsgranitt og hagebruksprodukter.

Hvor lang tid tilbake båtbyggertradisjonen strekker seg vet man ikke sikkert, men båter og Vollen har vært nært knyttet sammen helt fra middelalderen. Leidangen i Asker, en sjømilitær forsvarsordning der bøndene var kollektivt ansvarlige for å utruste og bemanne skip, hadde trolig sitt tilhold her i Naustvolden.

Av skattelistene vet vi at gårdbruker Ole Jensen på Arnestad drev verft på Arnestadholmen i 1840-årene. Det er der hurtigbåten går til byen i dag. En annen var Jens Larsen, som bygde båter på Kustranda og var bestefar til Christian Jensen, som senere skulle ble en av landets mest kjente båtbyggere. I nærheten bodde jakteskipperen og skipstømmermannen Søren Gudmundsen, som etablerte eget båtbyggeri litt lenger nord på 1870-tallet. Og på Kattenbergskjæret, der Vito’s fjordkro ligger i dag, drev Hans Andreassen Briskehaugen sitt verft på omtrent samme tid.

I 1865 ble den første lystseilas som konkurranseform arrangert i Christiania. Gudmundsen kom i kontakt med ingeniør Gustav A. Sinding på Christiania Tekniske Skole, en av de store ekspertene på seilersport. Med dette samarbeidet begynte eventyret om skarpseilerne fra Vollen.

Sjøliv, seiling og skolegang

Christian Jensen (1871-1949) trådte sine barnesko i Søren Gudmundsens båtbyggeri. Og i en alder av 22 år, etter en periode som sjømann, begynte han i fast arbeid hos Gudmundsen, som lærte ham opp i skipsbyggingens hemmeligheter. I tillegg tok han Kunst- og Håndverkskolen på Christiania Tekniske Skole, og forskjellige kurs under ingeniør Gustav A. Sinding.

SVUNNEN TID: Anker & Jensens Baatbyggeri ca. 1930. En av Vollens frakteskuter sees ute i bukta. Til venstre ser vi et av husene på Skjæret med badehus. BILDET ER UTLÅNT AV ASKER BIBLIOTEK

I 1898 etablerte han sitt eget båtverft på nabotomta nord for Gudmundsens verft, mens han fortsatte å etterutdanne seg som konstruktør både i Skottland og Tyskland. Allerede i 1903 hadde han bygd 19 fartøyer, hvorav åtte var egenkonstruert. Jensen var helt fra starten en av de ledende innen lystbåtbygging, og verftet manglet ikke kunder.

I 1905 gikk han i kompaniskap med Johan August Anker (1871-1940) fra Halden, også han med en brennende interesse for alt som hørte sjøen til. Den seilerinteresserte faren hadde et landsted på Hvaler, der fiskeskøyter, losbåter og sjekter var guttens verden. Johan Anker var i likhet med Christian Jensen utdannet ved Christiania Tekniske Skole, og senere i Tyskland, med båtkonstruksjon som hovedfag.

FORNØYD BÅTBYGGER: Christian Jensen med en av sine regattabåter i 1908. BILDET ER UTLÅNT AV ASKER BIBLIOTEK

Det store gjennombruddet for Anker & Jensens Baatbyggeri skjedde i 1909 under Kiel-regattaen, der båtene fra Vollen gjorde stor suksess. Seirene i Kiel førte til båtbestillinger fra både norske og utenlandske kunder. Antall ansatte hos Anker & Jensen varierte med antall bestillinger. Grunnbemanningen var på 15-20 fagfolk, hvorav de fleste kom fra Vollen. Skulle de levere mange båter samtidig, hentet de ekstra fagfolk fra Nærsnes, Fredrikstad eller Vestlandet. Å få ansettelse hos Anker & Jensen var jevngodt med at man kunne sitt fag.

I 1910 giftet Johan Anker seg med forfatterinnen Nini Roll Anker. Dette var hans andre ekteskap. De bosatte seg på «Lillehaugen» (i dag Head Norge) ved Sjøvollbukta.

PAR PÅ SJØEN: Dersom de var friske og hadde tid, reiste Nini og Johan Anker alltid på seilferie i skjærgården. Sommeren 1936 seilte de to alene med stordraken «Storebror» i tolv dager. BILDET ER UTLÅNT AV ASKER BIBLIOTEK

Anker og Jensen skiller lag

Som mennesketyper var Anker og Jensen vidt forskjellige. Anker var den utadvendte med fantasi og ideer. Jensen den konservative og solide, som stolte på nøyaktige beregninger og solid håndverksmessig arbeid, og som behandlet sine ansatte og sambygdinger med godhet og respekt. Etter noen år med gnisninger de to imellom, ble avgjørelsen tatt: I oktober 1915 gikk Jensen ut av kompaniskapet med Anker, med en økonomisk kompensasjon på 35.000 kroner.

Noen måneder senere etablerte Jensen Arnestad Træskibsværft for bygging av større fartøyer, ved det vi i dag kaller Maudbukta ved Oslofjordmuseet. Hans første bygg var «Maud», kontrahert av Roald Amundsen og konstruert av Jensen selv. Kjølen ble strukket i juli 1916, og skuta ble sjøsatt på Dronning Mauds fødselsdag 7. juni 1917. Senere bygde Jensen ishavsskuta «Veslekari» og flere dampbåter på 600-800 tonn.

På slutten av 1920-tallet sluttet Jensen som skipsbygger, men han fortsatte å konstruere båter helt til sin død. Han forble ugift, og etter hans ønske ble det opprettet et legat, «Verftseier Christian Jensens legat», hvor midlene på ca. 100.000 kroner pr. år fortsatt fordeles mellom ungdom under fagutdanning, eldre og vanskeligstilte i Asker.

Verftet ble stående tomt, og bygningene ble overtatt av Ragnar Chr. Natvig ved Arnestad Bruk.

Seilerkongen og kronprinsen

Johan Anker var en fremragende konkurranseseiler. Han hadde daværende Kronprins Olav som seilerelev, og konstruerte alle hans båter i en årrekke. Det var viktig for Anker at disse båtene var så gode som mulig – solide, vakre og hurtige. Kronprinsen var en hyppig gjest på verftet, med egen nøkkel til porten, da båtene hans lå fortøyd utenfor verftet, i Høibakbukta.

Ankers største seilerbragder var OL-gullene i 1912 (Magda IX) og i 1928 (Norna I) sammen med Kronprins Olav. I 1928 konstruerte han en ny båttype, «Draken», som ble olympisk klasse i 1948-1972. I tillegg til seilbåter ble det bygd flotte motorbåter etter tegninger av ingeniør Furuholmen og verftets egen verksmester, Arthur Holth. Anker likte egentlig ikke motorbåter, men bygde slike likevel når det var det lite annet å gjøre.

Johan Anker hadde også tid til å påta seg lokale verv. Han var i flere år formann i Vollen Vel, formann i Asker Elektrisitetsverks styre og satt i Asker kommunestyre fra 1929-31. På nasjonal plan var han sterkt engasjert i Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Vinmonopolet.

Nini og Johan Anker ble av sambygdingene sett på som velstående. De bodde i sitt hvite herskapshus «Lillehaugen» med tjenestefolk, gartner og sjåfør. I tillegg skulle alle ansatte på verftet lønnes, så vi kan med rette si at Anker var en av de store arbeidsgiverne i Asker. Sambygdingene nøt også godt av ekteparets sosiale engasjement. Tuberkulosen herjet stygt, og verst gikk det ut over de fattige. Særlig ille var det når mor eller far døde fra store barneflokker. Da vanket det ofte kjærkomne pengebidrag til de etterlatte. Nini og Johan Anker holdt også juletrefester for barna i Vollen – hver lille julaften.

Surkalde gufs

Arbeidsstokken på Anker og Jensens tid var solide fagfolk, slik som malere, smeder, tømmermenn og innredningssnekkere. Alle med lang erfaring. Arbeiderne følte seg delaktige i mange av verftets seilbragder, og var stolte av dem. Stabelavløping og skutefest ble sjelden holdt den dagen båten kom på vannet. Helst var en bestemt dag avtalt på forhånd, og det var båtens eier som spanderte. Han hadde ofte med seg venner og kjente. Verftsarbeiderne satte stor pris på dette, det var hyggelig med noen ettermiddagstimer i godt lag. Det gikk mest i muntre historier og hendelser man hadde vært med på under byggingen.

Arbeidsforholdene var utilfredsstillende etter dagens standard. Surkalde gufs trengte opp gjennom sprekker i veggene på verftsbua, og sendte rå sjøluft oppover buksebena. Det hjalp lite å stå på tykk treplank når høyvannet trengte innover jordgulvet. Verftsbua var et stort åpent rom hvor båtbyggerlagene arbeidet side om side. Flis og materialkapp duppet i vannet og fløt ut ved fjære sjø, slik at naboene fikk gratis ved av fineste sort, mahogni og oregonpine.

Antall ansatte varierte veldig med antall bestillinger. Det fantes ikke kulørte salgsbrosjyrer og reklame slik som i dag. Mye av salget foregikk via regattaer. Seier etter seier ga etterspørsel – og var det dårlige tider, så var det heller ikke noe arbeid å få. Det må ha vært en krevende usikkerhet for de ansatte.

Båtene kom aldri i masseproduksjon, fordi det bare var et begrenset antall interesserte kjøpere. De utgjorde en liten, men pengesterk gruppe, som ofte hadde kontakt med hverandre utenfor regattabanen også. Oppgjøret foregikk ved at en del av kjøpesummen ble betalt da kontrakten ble underskrevet – og resten i rater under byggingen. Da båten ble overlevert, var den ferdig betalt.

Tømmermenn tjente bedre på å bygge hus enn å bygge båter. Sesongen var som regel fra oktober til rundt sankthans. Båtbyggerne i Vollen hadde som regel eget hus med en liten jordflekk, der de dyrket jordbær, bringebær og blomster. Gris, ku og høns var det også mange plasser, og poteter til husbruk hadde de fleste. Dette ga kjærkomne ekstrainntekter i sommerhalvåret.

Nedtur – og opptur

DEN GANG: Høibaksvingen, eller «Dødssvingen» som den ble kalt blant lokalbefolkningen i 1960-årene. Som man ser av bildet, var det forbundet med stor risiko å ferdes som fotgjenger langs Slemmestadveien. Rivningen av det gamle båtbyggeriet var en årelang kamp mot kommunale og fylkeskommunale byråkrater. Det gikk så langt at trafikkutvalget ved Gisle skole og lokale politikere truet med å sette inn bilde i avisene av de som satt på saken i fylket. Verftsbygningene ble revet tidlig på 1970-tallet. BILDET ER UTLÅNT AV ASKER BIBLIOTEK

Den økonomiske krisen som rammet verden på slutten av 1920- og 30-tallet medførte at ingen hadde råd til å kjøpe seil- og lystbåter, og verftets økonomi var dårlig. Anker hadde planer om å avvikle i 1934, men da ti bestillinger tikket inn til 1935-sesongen, bestemte han seg for å fortsette.

Året etter fikk Anker nye bekymringer, da de ansatte organiserte seg i LO. Det viste seg at arbeiderne var veldig underbetalte – 50 øre i timen, mot tariffen på 75 øre. Anker var bitter på aksjonen, da han hadde latt verftet gå med underskudd for ikke å gjøre arbeiderne arbeidsløse.

Vinteren 1937 bygde verftet redningsskøyta «Astrid Finne», som var en svært moderne redningsskøyte for sin tid. Skroget var av teak på galvanisert stålspant. De to øverste bordgangene var av oregonpine. Dekket og overbygget ble lagt i teak. Mastene av laminert oregonpine var noe helt nytt etter datidens byggeskikk, og prisen ble deretter: 124.000 kroner, eller 40.000 mer enn for en tilsvarende redningsskøyte i furu og eik. Oppdraget reddet verftet fra konkurs. Senere reddet «Astrid Finne» åtte fartøyer fra forlis, og 34 personer fra å drukne.

I DAG: Høibaksvingen er i dag rettet ut, og man har fått egen gang- og sykkelsti, adskilt fra trafikken. FOTO: TERJE MADSEN

Helsen sviktet

I 1938 sviktet helsen til Johan Anker, og han ble tvunget til å sette ned tempoet. Hjertet fungerte ikke som det skulle, hjerteslagene var uregelmessige, såkalt hjerteflimmer. Han fikk streng beskjed av legen om ikke å anstrenge seg. I 1939 ble verftet utleid til to av de ansatte; båtbygger Gunerius Larsen og Christian Engebretsen.

Johan Anker døde i oktober 1940, og kona Nini Roll Anker i 1942. Larsen og Engebretsen videreførte de håndverksmessige tradisjonene ved verftet, men i mindre målestokk. Verftet ble nedlagt i 1953.

Anker & Jensens Eftf.

  • Johan Anker leverte sine siste båter året før han døde, i 1939. Den tidligere forretningspartneren Christian Jensen ble forespurt om å overta virksomheten, men Jensen var da blitt 69 år og takket nei til tilbudet.
  • I stedet ble driften overtatt av Gunerius Larsen og Christian Engebretsen under navnet Anker & Jensens Eftf. Larsen var båtbygger fra Hisøy ved Arendal, og kom til Vollen i 1925. Engebretsen var rundholtspesialist og hadde arbeidet på verftet i mer enn 20 år.
  • De fikk en tøff start. Det var ikke tillatt å bygge lystbåter under krigen, så verftet måtte ty til innskrenkninger og nødsarbeid med produksjon av køyesenger, stoler, taburetter og pulker. Noen ansatte fikk arbeid ved et verft i Son.
  • Etter krigen ble det igjen stor aktivitet ved verftet, mens materialmangel og hard konkurranse om arbeidskraften skapte nye utfordringer tidlig på 50-tallet. I tillegg var pris- og lønnsutviklingen stor. I 1953 var det slutt på lystbåtbyggingen i Vollen.
  • Etter nedleggelsen gikk båtbyggerne til andre og bedre betalte jobber – blant andre hos Jan «Mattis» Mathisen, som drev båtverft på Børsholmen fra 60-tallet til tidlig på 80-tallet.
  • Ankers eiendom ble overtatt av Maskinteknisk AS og Doktor Vidal i 1948. De leide ut til blant andre Båt-Larsen, og senere til Fjordservice fra 1974. Fjordservice, som drev verksted og salg av båter og motorer, kjøpte eiendommen i 1991 og oppførte dagens hovedbygning året etter. Nytt bryggeanlegg med om lag 200 båtplasser ble lagt ut i 2006. Året etter ble virksomheten solgt til dagens eiere i Vollen Marina AS.

 

VERFTET: Eiendommen etter Anker & Jensen og deres etterfølgere lå ganske nedslitt her i 1956 – tre år etter at verftsvirksomheten ble nedlagt. De to lange bygningene ute på den lille halvøya midt i bildet var Rundholten (verkstedet for master og bommer). Den lille bua med flatt tak til venstre for veien fra Rundholten, var den elektriske materialtørka. Smia var det større huset rett vest for materialtørka med gavlen mot hovedveien. Bolighuset til høyre for smia rommet kontor, spiserom og riggloft. I den minste bygningen til høyre for veien ned til Rundholten lå innredningssnekkeriet, som igjen lå inntil den store bygningen der de større båtene ble bygd. Den tilstøtende bygningen bak opp mot hovedveien var maskinbua. I den nordre bua, den store bygningen lengst til høyre langs veien, ble det bygd 8-metere og mindre båter. Den lange lave bygningen helt nede i sjøkanten til venstre for verftsområdet er Gudmundsen-bua. Kilde: Erling Rimstad. BILDET ER UTLÅNT AV ASKER BIBLIOTEK

 

Skriftlige kilder:

  • Asker og Bærum Budstikke
  • Asker og Bærum Historielag
  • Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon
  • Muntlige kilder:
  • Karsten Andersen
  • Knut Thorsen
  • Gunnar Larsen

 

 

 

Advertisements