Med grønne fingre og røtter på Rognerud
Vollen i dag er nesten ikke til å kjenne igjen fra det søvnige lille strandstedet hvor Helge Rognerud vokste opp før krigen. – Men jeg liker meg her fortsatt, jeg kan jo ikke fornekte meg selv, smiler 83-åringen.
Av Morten Gisle Johnsen
Vignett: Øivind Jorfald
Det er ikke mange i Vollen som har vært øyenvitner til historien, slik som Helge Østen Rognerud. Gartneren ved Slemmestadveien forteller levende om kjente Vollenprofiler fra 30- og 40-tallet. Slike som den staselige skipsbyggeren Johan Anker og den flotte, radikale forfatterhustruen hans, Nini Roll Anker. Seilerkronprinsen Olav, som ankom i svart Citroën og spankulerte ut til båtene sine nede i Høybakkbukta. Og gamle Nils Kristian Borgersen, som gikk krokete og hjulbeint fra smia si opp langs veien til kjøpmann Ole Lund, som var den reneste «væreieren» i Voldebugten den gang.
HELGE ØSTEN ROGNERUD: – Jeg er kommet såpass opp i årene at jeg skulle ønske vi hadde beholdt litt mer av det gamle, men jeg forstår og aksepterer utviklingen.
Helge Rognerud (83), pensjonert gartner i Vollen. FOTO: SVEND AAGE MADSEN
Men mest forteller han om hverdagslivet til småkårsfolk i det som var et lite og trygt lokalsamfunn, med ubetydelige sosiale forskjeller.
– Det var enkle kår den gang, men Vollen var et trygt og godt sted å vokse opp. For vi var like alle sammen. Det var ikke noe statusjag, og det var ingen unger som hadde noe særlig mer enn andre, minnes Helge.
Blodrød villmark
Sammen med kona Kari drev han blomstergartneri i 30 år, som tredje familieledd på det tradisjonsrike hagebruket – i den samme skråningen, hvor bestefaren Oscar Olsen Høybakk ryddet plass i «urskogen» for seg og sine for 124 år siden (se faktaboks nederst).
NYBYGGEREN: Oscar Olsen Høibakk er konfirmant omkring 1870. Tjue år senere rydder han naboeiendommen, som han gir navnet Rognerud. PRIVAT FOTO
– Bestefar fikk denne eiendommen, eller han ble vel strengt tatt tildelt den, da eldstebroren Hans kom tilbake fra Amerika og tok Høybakk på odel i 1889. Det var villmark her da, og rognebæra sto blodrød på høsten. Så derfor satte han navnet Rognerud både på gården og seg selv!
Fra å ha vært et utilgjengelig stykke terreng som måtte opparbeides fra grunnen av og der plass til låven måtte skytes ut av fjellet, forvandlet Oscar og kona Nicoline Rognerud til en av de gartnerieiendommene som skulle bli så typiske for Vollen.
I FINSTASEN: Brødrene Andreas (t.v.) og Øistein Rognerud poserer på verandatrappen omkring forrige århundreskifte. Hovedhuset på Rognerud hadde den gang åpen veranda ut mot fjorden, med fargede glassvinduer på hver side av dobbeltdøren. PRIVAT FOTO
GAMMEL ÅRGANG: Rognerud er pyntet og staset opp for fotografering omkring 1902. Oscar Rognerud (fra venstre) stiller stolt opp sammen med sønnen Øistein, kona Nicoline, sønnen Andreas og Nicolines søster Hanna. PRIVAT FOTO
Oscar Rognerud satte spor etter seg på flere vis. Han var et aktivt foreningsmenneske, blant annet som herredsstyremedlem og formann i den lokale jakteforeningen. Han eide også grunn der hvor Dal forsøksgård i Heggedal i dag ligger, for å skaffe fôr til de to kuene og to hestene de hadde på gården, og han var en foregangsmann innen isdrift. Det var Oscar som anla Høybakkdammen og bygde den store isbingen nede på stranda. Der ble isblokkene lagt inn, med sagmugg som isolasjon. Og da våren kom, ble isen sendt ned den store renna, lastet om bord i seilskip og eksportert. Oscar leide rettigheter til isskjæring også på Gjellumvannet i Heggedal, og var en av fem registrerte iseksportører i Vollen rundt forrige århundreskifte.
FIRBENT FØLGE: Det var både hester, kuer og griser på Rognerud i gamle dager. Oscar Rognerud viser frem Rauden, mens sønnen Øistein og en tjenestejente stiller opp i bakgrunnen. De er fotografert for om lag hundre år side. PRIVAT FOTO
FRA EID TIL VOLLEN: Hanna Eid (t.h.) bosatte seg på eiendommen Engerheim i lia rett ovenfor søsteren Nicoline (t.v.) på Rognerud. Her er de foreviget foran inngangsdøren til Hanna under krigen. PRIVAT FOTO
– Bestefar døde dessverre før jeg ble født, men jeg husker godt bestemor Nicoline. Hun var en veldig myndig dame, og det man i gamle dager kalte litt «bisk». Men hun var veldig glad i meg, forteller Helge.
Foreldrene hans, Andreas og Sigrid, overtok gården etter at Nicoline ble enke i 1925. Andreas var eldste sønn og tok gården på odel, mens broren Øistein Rognerud kjøpte grunn av Martin Gisle, bygde Damgård ved Stålenga og flyttet dit.
HARMONI: Andreas Rognerud slapper av i solveggen hjemme, sammen med datteren Astrid (fra venstre), kona Sigrid og en ukjent kvinne med Anne-Lise Høibakk på fanget. Bildet er trolig tatt like før krigen. PRIVAT FOTO
VED VANNET: Rognerud (det hvite huset bak verftsbygningene midt i bildet) har alltid vært nær nabo til båtbyggerne i Høybakkbukta. Dette bildet er trolig tatt sent på 1930-tallet, like før Johan Ankers død. POSTKORT FRA LUND & SKOG
Fotball og bandy
Vollen var Helges grønne barndoms dal, og vi lar ham fortelle om oppveksten:
GUTTEGJENG: Helge (fra venstre) var en del sammen med brødrene Gunnar og Bjarne Larsen i Skogveien. Bildet er tatt omtrent da faren deres, Gunerius Larsen, og Christian Engebretsen overtok Johan Ankers verft i 1939. PRIVAT FOTO
– Vi var en liten kameratgjeng som gjorde mye morsomt sammen. Spesielt var Kåre Bækvold en god venn. På sommeren spilte vi fotball på ei løkke rett bak Arnestad Bruk. Det var fire til seks stykker av oss, men sjelden alle på en gang. Og på vinteren gikk vi på skøyter. Først på Hjalmardammen, nederst på Arnestad ved Vollen båthavn, for det var der isen la seg først – og så flyttet vi opp til Stordammen, når den ble klar litt lenger ut på vinteren. Etter krigen sto vi mye på skøyter på Bjerkåsbanen. Det var jo et mye bedre anlegg, ikke minst etter at det fikk lys.
– Og når du snakker om skøyter, så mener du bandy?
– Ja, og vi i Vollen var veldig gode i bandy allerede fra før krigen. Det var langt fra alle som fikk plass på A-laget til V.U.L. Selv spilte jeg på juniorlaget og B-laget i flere år, før jeg avsluttet som trener for juniorene til ut på 70-tallet. Det var en morsom og hektisk tid. Da vi hadde kamper andre steder, inne i Bærum for eksempel, så stablet vi ungene inn i varevogner og kjørte av gårde. Det hadde ikke gått i dag, humrer Helge.
– Hva lekte du som gutt?
– Tja, det var litt av hvert å finne på. En gjeng av oss likte å leke indianer og cowboy i Arnestadskogen, rundt og oppe på den lille kollen. Der hadde vi også en hoppbakke, husker jeg. Den var ikke stor, vi landet vel en 10-12 meter ned i unnarennet. De beste av oss iallfall, ikke jeg. Hoppet bygde vi selv, av snø. Alt vi lekte med den gangen var hjemmelaget. Som da vi spikket skrog til lekebåter av små trestykker, boret et hull og satte i ei mast. Og så lekte vi med det.
– Dere var vel mye ved vannet?
– Ja, vi vokste jo opp blant skipsverft og båtfolk. Særlig husker jeg Johan Anker godt. Han var en høy og ganske staselig kar, med «leggings» og to fuglehunder. Han hadde kontoret sitt i «Det gule hus», det som fortsatt ligger der ved gangveien ved Vollen Marina. Verftet lå jo rett nedenfor huset vårt, og det var masse å oppleve. Vi ble ofte jaget bort om vi kom for nærme, iallfall hvis vi var en gjeng. Men om vi bare var et par stykker, så hendte det at vi fikk bli. Jeg husker hvordan de bordet båtene. De steamet (dampet) hvert bord for å få dem føyelige, og så satte de dem inn med tvinger. Og det var rett tilbake igjen for mer steaming, hvis det ikke passet perfekt. Det var millimeternøyaktighet de drev med der nede.
Byttet Drake mot bombefly
Det var en begivenhet hver gang en ny båt skulle på vannet, som regel på våren eller tidlig på sommeren. Og så var det gøy når skutene ble kjølhalt for å reparere bunnen.
– De brukte svære slisker som underlag. Og så la de skuta på siden og dro den opp med taljer. Det er blitt meg fortalt, fordi de festet dette i en 300 år gammel ask, som sto nederst på eiendommen vår. Jeg klatret mye og gjemte med i det treet, da jeg var gutt. Nå er stammen råtnet, men det er kommet mange nye skudd på siden. Så treet lever fortsatt.
Kronprins Olav var en hyppig gjest i Vollen – både alene, og av og til sammen med barna sine, prins Harald og prinsessene Astri og Ragnhild.
– Olav hadde flåten sin liggende her i bukta. Jeg husker særlig seilbåten Sira, den var jo bygd her på stedet. Han kom ofte til Vollen for å seile. Han ankom i bil, en svart Citroën. Så dro vaktene tilbake til Skaugum, mens kronprinsen forsvant ned i båten.
Oscar Rognerud var god kompis med blant andre båtbygger Christian Jensen, som etablerte sitt eget skipsverft på Arnestadstranda etter at han brøt med Anker i 1915. Jensen ga seg som skipsbygger rett før Helge ble født, men fortsatte å konstruere båter helt til sin død i 1949. En gang under krigen gledet han unggutten ved å gi ham en liten seilbåt i miniatyr.
– Det var en Drake på 50-60 cm, bordet og bygd akkurat som originalen. Den var flott, og seilte fortere enn jeg kunne ro! Men en dag var jeg så dum at jeg byttet den bort mot et hjemmelaget bombefly. Det skulle jeg aldri ha gjort. Jeg angrer den dag i dag, erkjenner Helge 70 år etter.
Gode år på Gisle skole
Helge begynte på folkeskolen på Gisle i 1937. De var 12 gutter og åtte jenter i klassen. De ble tatt hånd om av det legendariske lærerekteparet Johannes og Olga Næss, sammen med frøken Aas.
– De delte klassetrinnene mellom seg, med lærer Næss som ansvarlig for sjette og syvende klasse. Etter det var folkeskolen over, og det var mange den gang som ikke hadde mer utdanning. Næss var en svær og kraftig kar, en tidligere underoffiser fra 1905, som likte å fortelle om da han lå på grensen og ventet på svenskene. Han var en god forteller, så vi slukte det rått, da vet du.
– Stemmer det at han var en myndig mann?
– Å ja, bevares. Og det samme var kona, hun var veldig streng. Når Olga Næss ble sinna, så slo hun i pulten med linjalen så det sang. Så der var det ikke et mukk i klassen. Av og til rant det nok litt over for Johannes Næss også. En gang var han så sint at han ristet hele pulten, med meg oppå, slik at både pennen og blekkhuset skvatt. Det ble et fryktelig søl. «Du får nye bøker», sa han til meg etterpå. Det var vel hans måte å si unnskyld på, smiler Helge.
– Og er det sant som de sier, at frøken Aas tisset på vasken midt i timen?
– Ja, det kan jeg bekrefte. For det opplevde jeg selv, flere ganger. Hun dro med seg skjermbrettet til den store vedovnen, og så satte hun seg på utslagsvasken. Av og til tittet hun frem til oss og sa «Hei da, barna mine», mens hun gjorde det hun gjorde.
– Trivdes du på skolen?
– Ja, det var en lykkelig tid helt frem til jeg gikk ut i 1944, og jeg var ikke minst begeistret for lærer Næss. Han var veldig idrettsinteressert, og jeg husker hvor spenstig han var i lengde- og høydehopp. Enda vi syntes han var litt gammel. Han var hele tiden opptatt av at vi unge skulle ha et godt fritidstilbud. Han stiftet jo Vollen Ungdomslag i 1914.
SAMMENSVEISET: Her er Helges klasse på Gisle skole i 1937-44. Foran fra venstre: Ingrid Normann, Gerd Nilsen, Bjørg Borgen, Lillian Nilsson og Irene Løvås. I midten fra venstre: Marta Solheim, Alf Resvold, Erik Wang, Ukjent, Per Granlund, Rolf Jensen og Randi Christensen. Bak fra venstre: Rolf Myrvang, Håkon Myrvang, Helge Rognerud, Rolf Andersen, Tore Enger og Kåre Bækvold. PRIVAT FOTO
Kort tid etter startet han også folkeboksamlingen på Gisle, som en underavdeling av Asker bibliotek. Samlingen var lokalisert til lærerboligen på Gisle, og det var en ære blant de eldste elevene å bli plukket ut av lærer Næss til å være bibliotekar og stable bøker.
Smør, sukker og sirup
Helge Rognerud forteller om et trygt og godt gutteliv i Vollen før og under krigen. Alle kjente alle, og alle hadde det omtrent likt. Konkurranse fantes kun på idrettsbanen, ikke i hverdagslivet.
– Men alt var ikke rosenrødt, selvsagt. Det var noen som mobbet da også, og jeg husker et par gutter som var alt for glade i å slåss. De styrte vi unna, forteller Helge.
Hjertet i Vollen, der barn og unge ofte valgte å henge rundt, var området mellom dampskipsbrygga og landhandleriet til Ole Lund.
– Der skjedde det alltid noe, særlig på sommeren. For da ble Vollen invadert av Oslofolk. Det var en opplevelse for oss gutta å møte opp på brygga når fjordbåtene kom. Jeg husker hvordan Lund sto på for feriegjestene, det var ikke den ting han ikke kunne skaffe. Han formidlet og sto i, og var en skikkelig kremmer. Og det var alltid liv utenfor gården hans. Folk kom og gikk. Noen med hest og kjerre, andre med privatbil etter hvert. En av de første var Ole Lund selv, med en mørk amerikaner. En Chevrolet. Det var det som var noe den gang.
Mellom klokken 13-14 kunne det være litt ekstra folksomt ved landhandleriet, for da var det middagspause på gårdene, gartneriene og flere andre arbeidsplasser.
– Det var trange tider på 30-tallet og ikke minst under krigen. Hva hadde dere på brødskiva?
– Mange spiste smør med sukker på, rett og slett. Og sirup og brunost. Og kanskje litt bær og tomater i sesongen. Kjøttpålegg kom aldri på bordet, det var for dyrt. Med et lite unntak for oss som var så heldige å bo på gård, da. Vi hadde gris, og det ga oss to store spekeskinker på sommeren. Og så fisket vi mye, særlig under krigen. Vi pilket torsk, tok sild på hekle og dorget makrell.
Folk i Vollen var heldige som bodde ved vannet, naturens eget spiskammer. Ingen sultet. Men ett stort problem hadde de, som hverken stedets naturgitte forutsetninger, penger eller bekjentskaper kunne gjøre noe med: Smørmangelen.
– Vi stekte fisken i tran, og det smakte ikke godt. Fyttirakern!
Satset alt på blomster
Etter folkeskolen begynte Hele Rognerud på realskole i Slemmestad, og i 1953-54 tok han gartnerskolen i Oslo på kveldstid. Samtidig inngikk han alliansen med sitt hjertes utkårede, Kari Sofie Snekkenes fra Blakstad.
STOR DAG: Helge og Kari giftet seg i Asker kirke, og etterpå var det bryllupsfest i Karis barndomshjem på Blakstad. Ved siden av Helge sitter moren Sigrid (fra venstre), onkelen Øistein og tanten Elise Olsen. PRIVAT FOTO
Kanskje var de ment for hverandre helt fra starten. Helge og Kari gikk iallfall på søndagsskole sammen, i Blakstad bedehus på 30-tallet, og de «holdt litt i hop» i tenårene også. Særlig da hun jobbet som ekspeditrise hos landhandler Ole Lunds etterfølger Knut Nilsen i 1948-49.
Fire år senere ble de ringforlovet.
– Det skjedde på sankthansaften, på en seiltur til Langåra. Det var knallvær med sønnabris og 25-30 graders varme. En perfekt ramme, minnes de to.
De giftet seg i 1959 og bodde hos skomaker Olsen på Fagerholt i Strandengveien de første tre årene. Deretter flyttet de inn i sidebygningen hjemme på gården og bodde der i to-tre år, inntil faren døde i 1965. Da byttet de plass med moren, og tok fatt på det som skulle bli en varig endring av driften på gården. For mens foreldrene og besteforeldrene hadde fylt Rognerud med bringebærbusker og frukttrær, så valgte Helge og Kari å satse på blomster.
– Bringebærproduksjonen var på hell, det var ikke mulig å selge med fortjeneste. Vi hadde vel et par mål igjen, men jeg rothogde alt sammen, satte opp et ekstra drivhus og satset for fullt på gartneridrift med tulipanproduksjon om vinteren og utplanting av planter på våren. I resten av jorda plantet vi sommerblomster.
BLOMSTRING: Helge slapper av med en arabis på muren hjemme. Hele bakken rundt ham er full av denne arten. Rognerud drev med mange slike småblomster, som er mer eller mindre borte fra markedet i dag. PRIVAT FOTO
I 30 år levde ekteparet Rognerud gartnerilivet fra tidlig morgen til sen kveld. Og Helge passer på å gi masse ros til kona.
– Jeg hadde ikke greid dette uten hennes hjelp, forteller han. I syv uker hver vår, fra 1974 og til de pensjonerte seg i 1996, sto Kari og solgte pelargonium, petunia og tagetes, primula, stemor og et titall andre planter i smått på Stortorget i Oslo.
Helge var en av en liten håndfull Vollen-gartnere, som sto opp grytidlig for å kjøre tulipaner og sommerblomster til engrostorget på Økern – først med en VW kassebil, senere en Toyota Hiace. Bjørn Østenstad, Finn Pedersen, Halvard Søgård og flere andre drev med det samme, og slik holdt de på fra slutten av 50-tallet til ut på 70-tallet. Da fikk de en avtale om å levere til Harald Nilsen på Østen Gartneri i stedet.
UT PÅ TUR: Helge eide en liten lastebil, en Commer, som han brukte når han kjørte gartnerivarer til engrostorget på Økern. Her er han på en liten ferietur i 1955 sammen med kameraten Jørn Dalsbø, som bodde på Skjæret. PRIVAT FOTO
– Det var fantastisk å bytte ut den lange arbeidsreisen til og fra byen med bare en kort tur opp Vollenbakkene til Øgårdsveien og ned til Bråtan. Da fikk jeg mer tid til å stelle plantene mine og ta vare på gården og alt hjemme, forteller Helge.
Blant de siste
I 1996 var det slutt.
– Da sa jeg til Kari at nå gidder jeg ikke mer, for nå har jeg arbeidet siden jeg var guttunge. Vi kutter ut alt sammen, sa Helge. Året etter ble han pensjonist.
Etter et helt yrkesaktivt liv sammen som gartnere, med én eneste ferieuke i løpet av de 30 årene de sto på, tenker Helge og Kari Rognerud at de ble pensjonister i rett tid.
– Det har vært knallhardt arbeid, ingen tvil om det. Men fint også. Vi har hatt mye å glede oss over. Jeg har aldri angret på valg av yrke. Det er dette jeg brant for, og det er dette jeg ble født inn i. Da er det bortkastet tid å tenke på hva annet jeg kunne ha gjort og hva jeg kunne ha blitt.
– Hva gjør du i dag?
– Jeg sitter i styret i pensjonistforeningen, og så spiller jeg bridge i Helselagets Hus. Der er vi 12 stykker som juger og prater litt sammen to ganger i uka. Her hjemme klipper jeg gress og måker snø, tar vare på trær og busker og holder eiendommen i stand, forteller Helge.
Han og Kari er glad for at sønnen Stein Anders Rognerud valgte en annen vei enn gartneryrket. 53-åringen har for lengst overtatt bruket, og han har bygd seg hus øverst på eiendommen.
– Hva vil skje med Rognerud i fremtiden?
– Nei, si det. Vi har en klausul om at eiendommen ikke skal utbygges så lenge vi lever. Hva som skjer etterpå blander ikke vi oss inn i, smiler ekteparet.
DET GAMLE TREET: Da skutene ble kjølhalt i gamle dager, ble de lagt på store slisker som var festet i denne 300 år gamle asken på eiendommen til Rognerud. – Her klatret jeg mye og gjemte meg, da jeg var gutt, forteller Helge. FOTO: SVEND AAGE MADSEN
Helge Rognerud sier følgende om Vollen i dag:
– Stedet er jo helt forandret, og alle de gamle kjente er døde. Selv begynner jeg å bli blant de eldste. Og så kommer det jo nye innflyttere hele tiden. Når jeg er borte i sentrum, så ser jeg bare fremmede folk, og i Budstikka leser jeg stadig om direktører og disponenter, som bor i Vollen de også. Men jeg vet ikke hvem noen av dem er. Det er litt rart. Og så må jeg si at de nye boligene i Maudbukta er noe av det styggeste som er blitt plassert her noen gang – og at funkis aldri kommer til å passe inn på dette stedet, sett med mine øyne iallfall. Utbyggingen til Jens Evensen godtar jeg, den er tross alt oppført litt i samme byggestil som det vi kjenner. Selv om det er bygd litt for høyt.
– Føler du deg overkjørt?
– Nei da. Jeg er kommet såpass opp i årene at jeg skulle ønske vi hadde beholdt litt mer av det gamle, men jeg forstår og aksepterer utviklingen, avslutter Helge Rognerud. Med et like varmt og bankende hjerte for Vollen som før.
SAMMEN: Kanskje var de ment for hverandre helt fra starten. Helge og Kari gikk iallfall på søndagsskole sammen, «holdt litt i hop» i tenårene, ble ringforlovet i 1953, giftet seg i 1959 og drev blomstergartneri sammen til 1996. I dag lever de godt sammen som pensjonister. FOTO: SVEND AAGE MADSEN
Fortellingen om Rognerud
- Gårdsbruk i Slemmestadveien 417, utskilt fra nabobruket Høibakk i Strandengveien 18.
- Høibakk var opprinnelig en husmannsplass under Store Gui, første gang registrert i 1756. Plassen ble skilt ut som eget bruk i 1838. Brukeren var fraktemannen og jordbrukeren Andreas Olsen Høibakk (1813-1889) fra Hesleberg. Han var gift med Elen Marie Christensdatter Gisle (1823-1918) fra Staalengen. De ble selveiere i 1855.
- Andreas og Elens eldste sønn Hans Andreassen Høibakk (1856-1941) overtok gården på odel i 1889, mens den nest eldste sønnen, Oscar Olsen Høibakk (1857-1925), fikk naboeiendommen. Der ryddet han plass og bygde hovedhuset, sidebygningen og låven i 1891. Det vokste så mye rognebær på stedet, at han kalte gården og selv tok navnet Rognerud.
- Oscar Olsen Rognerud var sjømann, men gikk tidlig i land og slo seg opp som hagebruker og etter hvert også en betydelig iseksportør. Han giftet seg med Nicoline Østensdatter Eid (1861-1946) fra Eid i Heggedal i 1890. De utvidet eiendommen til 13 mål etter å ha kjøpt nabojordet, som hadde tilhørt bruket Breskehaugen.
- Oscar og Nicoline bygde opp Rognerud som et typisk hagebruk i Vollen, med hovedvekt på dyrking av bringebær, epler og plommer. Eldstesønnen Andreas Rognerud (1891-1965) overtok gården i 1927, og giftet seg med Sigrid Haugan (1892-1977) fra Båtstø i Røyken tidlig på 20-tallet. Sammen drev og utviklet de hagebruket videre.
- Andreas og Sigrids eldste sønn Helge Østen Rognerud (1930-), gift i 1959 med Kari Sofie Snekkenes (1931-) fra Blakstad, overtok gården i 1966. De sluttet med bringebærproduksjon og satset i stedet som gartnere med tulipandrift om vinteren, planter for utplanting på våren og sommerblomster.
- Helge og Kari sluttet med gartneridriften i 1996, året før han ble pensjonist. De bor fortsatt på eiendommen, som eies av sønnen Stein Anders Rognerud (1960-).
70 ÅR SIDEN: Hagebruket Rognerud tar seg fint ut denne sommerdagen på slutten av 1940-tallet. På tunet står tenåringen Helge Rognerud (t.v.) og kameraten Jørn Dalsbø, som bodde på Skjæret. PRIVAT BILDE
Klikk HER for å komme tilbake til innholdssiden.
Muntlige kilder:
Helge og Kari Rognerud.
Skriftlige kilder:
Isarbeid og isarbeidere i Vollen og Bjerkås, Ida Vesseltun, 1994
Sjømannsstanden i Asker og dens slektskapsforhold, Ola Holst, Asker og Bærum Historielag, 2003
Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon, Kunnskapsforlaget, 2008
Vollen fra fortid til nåtid, Vollen Vel og Vollen Historielag, 2013
.
Vollen historielag 