Kvinnene i Vollen ga sitt bidrag til kampen for kvinners stemmerett, da de satte navnene sine på underskriftslister til støtte for unionsoppløsningen med Sverige i 1905.
Av Gro Hagemann
I år er hundreårsjubileet for at kvinner fikk alminnelig stemmerett blitt behørig markert og feiret. Da Stortinget fattet sitt historiske vedtak den 11. juni 1913, var det enstemmig. Slik sett var det ikke lenger et stridsspørsmål. Men striden for å nå dette målet hadde vært lang.
En viktig milepæl på veien var en imponerende landsomfattende underskriftskampanje blant kvinner til støtte for oppløsning av unionen med Sverige i 1905 – en beslutning som utelukket kvinnenes røst. Men Vollen-kvinner slo lag med sine søstre over hele landet, og satte sine navn på underskriftslistene (les mer om dette i egen påfølgende artikkel).
Utestengt fra urnene
Frem til 1905 var Norge i union med Sverige. Men etter mange års stridigheter vedtok Stortinget den 7. juni at den felles kongen fra da av ikke lenger fungerte som norsk konge. Det var også Stortinget som bestemte at folket skulle få si sin mening om vedtaket, og den 13. august 1905 ble alle stemmeberettigede menn i Norge kalt til stemmeurnene. Av de 365.000 som møtte frem, stemte 99 prosent ja til 7. juni-vedtaket – og dermed til oppløsning av unionen mellom Norge og Sverige.
Folket hadde talt. Men det var mange som ikke fikk gitt uttrykk for sitt syn. Det gjaldt alle kvinner og alle barn, men også unge voksne menn. Den alminnelige mannsstemmeretten, som ble vedtatt i 1898, omfattet ikke menn som hadde nådd myndighetsalderen på 21 år. Stemmerettsalderen den gang var nemlig 25 år. I tillegg var det en ikke helt ubetydelig gruppe som ble suspendert fra stemmeretten dersom de i løpet av det siste året før valget hadde mottatt en eller annen form for offentlig støtte for å klare livsoppholdet. Det rammet arbeidsløse og kronisk syke, men også mange som hadde lav lønn og mange barn å forsørge. Selv bidrag til kjøp av skolebøker eller sko til barna var nok til å miste stemmeretten.
Av disse gruppene var det én som sørget for likevel å bli hørt i 1905, og det var kvinnene. I regi av Landskvinnestemmerettsforeningen ble det organisert en storstilt underskriftskampanje, en alternativ ”folkeavstemning”, til støtte for Stortingets 7. juni-vedtak. Lister ble sendt ut over hele landet og spredt av engasjerte kvinner – og menn. Noen dro omkring fra hus til hus, andre la lister ut i butikker eller avisredaksjoner. Resultatet ble overveldende. I ukene omkring 13. august satte nær 300.000 kvinner omkring i hele landet sine navn på lister som ble sendt inn til Stortinget.
VOLDEN I ASKER: På den første underskriftslisten fra Vollen er det felles oppropet gjengitt i en noe egenartet håndskrift, som ikke er lett å gjenfinne blant underskriverne.
«Fruentimmerstyre»
Gjennom aksjonen i 1905 oppnådde Landskvinnestemmerettsforeningen og de norske kvinnene i alle fall tre ulike mål:
- De ga sin støtte til unionsoppløsningen og viste dermed at de engasjerte seg i en sak som sto sentralt på den politiske dagsorden. I den tilspissede situasjonen som bruddet med svenskene innebar, bidro kvinneaksjonen til et enda mer unisont JA fra det norske folk.
- Aksjonen ble også en kraftfull protest mot den manglende stemmeretten for kvinner. Ved å stille seg ved mennenes side i en krisetid for nasjonen, demonstrerte de at de var myndige borgere med evne og vilje til å ta ansvar for fellesskapets beste. Manglende myndighet og dømmekraft var et hovedargument mot kvinnestemmerett, og det var også de som fryktet at stemmeretten ville føre til et ”fruentimmerstyre” som bare rettet seg mot menn.
- Antallet underskrifter ble i seg selv et vektig argument. Gjennom innsamlingen av flere hundre tusen navn demonstrerte stemmerettsaktivistene at de var mange som krevde medbestemmelse, og at de gjorde det på en verdig og ansvarlig måte. I diskusjonene om stemmerett i Stortinget hadde kvinnenes passivitet og likegyldighet helt fra starten vært et sterkt argument mot kvinnestemmerett, selv blant de som ikke var prinsipielle motstandere av å slippe kvinnene inn i politikken. Kravet skulle, som det het på stortingsspråket, være ”tilstrækkelig anerkjendt og paakrævet”. Gjennom unionsmarkeringen ble det tydelig markert at demokratisk medinnflytelse nå virkelig var påkrevet av et stort antall kvinner.
SOM I HEGGEDAL: På den andre underskriftslisten er oppropsteksten gjengitt i en håndskrift som gjenfinnes på flere andre lister fra Asker, blant annet den fra Heggedal. Det skortet med andre ord ikke på lokalt engasjement, både på stedsnivå og kommunalt nivå.
Gjennombruddet
Kvinneaksjonen i 1905 var den største utenomparlamentariske massemobiliseringen i den norske stemmerettskampen overhodet. Og den fikk betydning, også for stemmerettskampens videre forløp. Stortingets representanter reiste seg i honnør, da pakkene med underskriftslister ble overlevert og stortingspresidenten uttrykte sin takk.
To år senere, i 1907, falt den viktige, kanskje viktigste, skansen på veien mot politisk likestilling av kvinner. Da vedtok Stortinget å gi stemmerett til kvinner som betalte skatt av inntekt over et visst nivå, enten de forsørget seg selv eller levde i formuesfellesskap med en ektemann som oppfylte kravene. Dette var de samme kravene som gjaldt, da kvinner for første gang fikk anledning til å stemme, ved kommunevalget i 1901. Det ga stemmerett til de mest velstående kvinnene fra overklasse og middelklasse, men også til den best betalte delen av arbeiderklassen.
Flertallet av industriarbeidersker og syersker fikk nok stemme, men en tjenestejente nådde aldri opp til det inntektsnivået som krevdes. Først i 1913 fikk kvinner stemmerett på samme betingelser som menn. Det første vedtaket i 1907 var likevel et viktig gjennombrudd for noe nytt; den prinsipielle motstanden mot det som ble kalt politisk stemmerett for kvinner, hørte nå fortiden til.
FERDIG TRYKKET: På den tredje underskriftslisten er det ikke så mange som har rukket å sette navnet sitt. Dette er en liste hvor oppropet er ferdig trykket på forhånd av Landskvindestemmer.
Private Vollen-lister
Blant de aktive i 1905 var også kvinner i Asker og Vollen, og mange vil kunne finne slekt og kjentfolk blant underskriverne. Listene som gjengis her, ligger i original i Stortingsarkivet og er digitalisert i anledning stemmerettsjubileet. I neste omgang vil de bli omarbeidet til en søkbar database, som gjør dem lettere å finne fram i.
Men de originale listene gir mange opplysninger som da lett vil forsvinne, for de er ulike i utforming. Noen har skrevet på ferdigtrykte lister fra Landskvinnestemmerettsforeningen, mens andre har brukt annonser fra lokale Venstre-aviser som utgangspunkt. Atter andre har komponert sine egne opprop. Listene fra Asker er dels ferdigtrykte, dels håndskrevne med samme tekst som de trykte.
De originale listene kan også gi hint om hvor og hvordan underskriftene er blitt samlet inn. Noen er helt lokale lister, som de fra Vollen. Men det finnes også trolig Vollen-kvinner på andre Asker-lister, og antakelig også på lister fra andre kommuner. Noen ”fremmede” er det sikkert også på listene fra Vollen. Kanskje var det noen byfolk som ferierte der i august det året?
Artikkelforfatteren er professor i historie ved Universitetet i Oslo, og har særlig forsket på kvinnehistorie.
Klikk HER for å komme tilbake til innholdssiden.
Skriftlige kilder:
Listene fra Landskvinnestemmerettsforeningens underskriftsaksjon er en rik kilde for lokalhistorikere, men foreløpig er de ikke så mye brukt. Hvis du vil se på alle lister fra Asker og andre kommuner eller lese mer om aksjonen, kan du gå inn på Stortingsarkivets hjemmeside:
www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Kvinnestemmerett/underskriftsaksjonen1905/
.
Vollen historielag 