«Kaptein Andersens hemmelighet»

eller Askerbringebæras historie

Vel møtt lørdag 13. og søndag 14. august til

Bringebærfestivalen i Vollen

• På grunn av sin frodighet ble Vollen-området tidligere betegnet som «Askers Gosen». Blant rikholdig produksjon av frukt og bær ble bringebær raskt en hovednæring

• Kort avstand over fjorden med dampbåten ga god markedstilgang i Kristiania (Oslo). Mannskapet på rutebåtene kalte Vollen- og Vettreområdet «Bringebærkysten»

• Petter Andersen og Johan Granlund var pionerer i bringebærdyrking i Vollen. Andersen var også jakteskipper. På grunn av sitt vågemot fikk han tilnavnet «Fanden i Nordsjøen»

• Ifølge lokale tradisjoner skal Andersen rundt 1894 ha brakt med seg hjem en ny sort bringebærstikling, angivelig fra Frankrike. Denne sorten ble raskt populær over hele bygda, derav navnet ‘Asker’. Olsens Enke Frøhandel forhandlet sorten under navnet ‘Paragon’

• I 1917 skriver professor Gran i Norsk Havetidende om ‘Asker’: «Denne sort har i Kristiania omegn fortrængt alle andre … Bærene faar på grund av sit vakre utseende høiere pris i Kristiania end de andre sorter … som dessertfrugt er den uovervindelig»

• For å bedre transport av bær standardiserte Asker havebruksforening, der vollenfolk var sentrale, bærkasser (18 kg bær) og -kurver (36 sponkurver pr. kasse)

• I H. Torgersens bygdebok for Asker (1917) heter det: «I den travleste bærsesong skal der saaledes daglig sendes med dampskib fra Volden 2000 kg bringebær inn til hovedstaden»

• For å nå tidligere inn til byens torv på morgenkvisten, gikk ei gruppe lokale produsenter i 1921 sammen om innkjøp av ei frakteskøyte, som karakteristisk nok fikk navnet «Paragon» • En landbrukstelling i 1929 viste at Asker hadde 800 dekar med bringebær, det meste i Vollen-området. Samme telling viste at bygda hadde 32.500 bærbusker, de fleste bringebær

• Med bedre veistandard og motorisert ferdsel begynte større lokale gartnerier fra rundt 1930 av å frakte varene sine med egne biler, mens Vollen mange mindre produsenter fikk varene sendt med lastebiltransport. Det gikk mange «kasselass» til byen i sesongen

• Strukturendringer i næringen fra slutten av 50-åra førte til jevn nedgang i lokal frukt- og bærproduksjon. Noe av nedgangen ble etter hvert kompensert ved å innføre sjølplukk. I dag har Vollen bare én bringebærprodusent igjen, Linlandet havebruk

• Vestlandet har for lengst blitt dominerende for bringebærproduksjon, og nye sorter har tatt over. Men mange vil fremdeles mene at Askerbæra er «uovervindelig»

••• DNA-analyser har vist at ‘Asker’ er identisk med en sort som som ble popularisert i Tyskland fra rundt 1900 av under navnet ‘Winklers Sämling’, dvs. etter at ‘Asker’ var blitt innført på kjøl til Vollen. Jakten på Askerbringebæras historiske opphav pågår fremdeles. Kaptein Andersens hemmelighet venter fremdeles på sin løsning.

Vollen historielag
Harald Bøckman

Oslofjorden – folk og fisk gjennom 10 000 år

Tirsdag 10. mai kl. 19.00:
Sverre Jervell tar oss med på en 10 000 år lang reise fra de første steinaldermenneskene slo seg ned her, opp gjennom middelalderen, hollendertiden på 1600-tallet og fram til vår tid, da fjordens slitere måtte vike plass for fritidsfolket – i sitt foredrag på Oslofjordmuseet.

Sverre Jervell er forfatter av boken «Oslofjorden. Folk og fisk gjennom 10 000 år», og en av grunnleggerne av Vollen historielag.

Dette er et samarrangement med Oslofjordmuseet.

Gratis inngang.

Mer informasjon ved å klikke HER

«Mitt Vollen»

Du møter Eyvind Krogh i Selvikvillaen tirsdag 22. mars kl. 19.00 i møteserien «Mitt Vollen».

Eyvind Krogh har levd et langt liv i Vollen, og deler raust fra livets minnebok. Blant annet kan du høre ham fortelle hvordan det var å vokse opp som nabo til Sigrun Nansen ­– som bodde i Håkavik. Bildet av Sigrun – tegnet av Fridtjof Nansen – fikk Eyvind i gave da han var barn.

Husmannssønnen som satte fart i lystbåtbyggingen i Vollen

Søren Gudmundsen (1835-1915)

FERDIG RESTAURERT: Gudmundsenbua etter restaureringen i 2016. Foto: Knut Førsund

Søren Gudmundsen kom til Olleløkka i Vollen som guttunge og bodde der det meste av livet. Han reiste tidlig til sjøs og hadde noen begivenhetsrike år med både skibbrudd og nesten krigsdeltagelse. Etter noen år gikk han i land og lærte seg båtbyggerfaget på verft i Christiania og på Nærsnes. Han bygget båter for hattemaker Frey på dennes landsted i Vollen før han startet sitt eget båtbyggeri på Kustranda i 1877. Gjennom et samarbeid med båtkonstruktøren G. A. Sinding leverte han seilbåter som var dominerende på regattabanene i Norden i flere tiår. Siste båt ble levert i 1906 og i 1909 solgte han eiendommen Kustranda til Anker & Jensen.

Av Øivind Ellefsen

Søren Gudmundsen drev sitt båtbyggeri i Gudmundsenbua i Vollen fra 1877 til 1909. Dette var starten på en lang og ærerik båtbyggerperiode i Vollen, hvor det ble bygget over 400 lystbåter fram til 1950-årene. Felles for alle er at de ble bygget i tre av de mest utsøkte materialer og representerte noe av det beste som finnes av båtbyggerhåndverk. Hver trebit i disse båtene ble laget for hånd og båtbyggerne i Vollen satte sin ære i å levere kvalitetsarbeid.

De fleste av båtene var regattaseilere, men det ble også levert turseilere, motorbåter, fiskeskøyter og til og med en redningsskøyte. Mange av disse båtene, som i dag betegnes som klassiske treseilere, lever i beste velgående og er en pryd for øyet med sine slanke og velformede skrog og høyreiste rigg.

Lærevillig og omgjengelig
Søren Gudmundsen hadde røtter i landbruket, faren hans var dagarbeider og husmann og farfaren det samme, selv om begge var oppvokst i nærheten av sjøen på Løkenesbråten innerst på Konglungenhalvøya. Søren dro tidlig til sjøs og hadde en lærerik periode hvor han fikk innsikt i alle arbeidsoppgaver som måtte gjøres for å holde seilskuter i drift. Søren var en lærevillig kar som praktiserte det han hadde lært. I perioder mellom turene til sjøs jobbet han som rigger og etter hvert ble han skipstømrer og båtbygger. Han fikk veldig gode skussmål av sine kunder og ble beskrevet som en samvittighetsfull kar som alltid leverte arbeid av beste kvalitet til avtalt tid. Det var ofte besøk i hans båtbyggerbu i helgene og Søren fikk ry for å ta vel imot sine gjester, enten det var sent eller tidlig, helg eller hverdag. Fra seilermiljøet i Kristiania ble det arrangert turer til Gudmundsenbua og noen hadde nok med litt som gjorde at stemningen ble veldig god i bua når praten gikk om seiling og seilbåter.

Han bygde mange båter etter G.A. Sindings tegninger, men han leverte også båter som var hans egen konstruksjon. Det er sagt at han gjorde Vollen kjent i utlandet gjennom sine leveranser til Danmark og Sverige.

Søren var også engasjert i lokalmiljøet gjennom politisk arbeid, som medlem i byggekomiteen for Blakstad bedehus og som styremedlem i et av pappabåtrederiene.

Han glemte ikke sine røtter i landbruket og drev i alle år sitt småbruk i Olleløkka, eller kanskje det var kone og mor som holdt dette i gang.

Han fikk to barn, begge døde forholdsvis tidlig.

SØREN GUDMINDSEN: Hjemme i stua i Vollen. Foto: KNS Jubileumsbok 1933

Oppvekst og familieforhold
Søren Gudmundsen ble født i Asker 12. april 1835, bosted ved fødselen var Blakkestadeie, eller Blakstad som det heter i dag.

Faren Gudmund Sørensen (1797–1852) var dagarbeider i landbruket, eller husmann, og var fra Løkenesbråten på Konglungenhalvøya. Moren Eli Gudbrandsdatter (1799–1894) var født i Høland, men bodde på Østenstad da hun traff Gudmund Sørensen. De giftet seg i 1822 og bosatte seg på Blakstad. De fikk to døtre før Søren ble født.

Farfaren til Søren var også bosatt på Løkenesbråten og het også Søren Gudmundsen (1755–1844).

Familien flyttet til Gisleeie en tid etter at Søren var født og bosatte seg i Olleløkka, som hørte til Søndre Gisle gård.

Søren var bare 18 år da faren hans døde.

Tidlig på året i 1856 flytter Søren til Hellvik på Nesodden og i juni samme år gifter han seg med Mathea Hansdatter. De får datteren Magda Gunelia (1856–93) i august samme år, og flytter tilbake til Olleløkka i Vollen før de får sønnen Martin Hagbarth (1859–84).

Ved folketellingene i 1865, 1870 og 1891 bor de i Ølleløkka sammen med Sørens mor Eli. Hun dør i 1894 og konen Mathea i 1900. Søren bor da i Heggum, som er hovedhuset på eiendommen Kustranda, sammen med husholdersken Olava Melby.

Han selger eiendommen Kustranda med Gudmundsenbua til Anker & Jensen i 1909 og flytter til Grimsrud, som er naboeiendommen til Heggum. Han er nå gift med Olava Melby.

Grimsrud, Slemmestadveien 430, var i mange år eid av Tore Sigernes. I dag er huset på Tandberg Eiendoms hender.

Søren dør i 19. mars 1915.

Båtbygging i Vollenbukta
Vollenbukta er fra naturens side er en skjermet bukt hvor det er naturlig for sjøfarende å søke havn. Den er beskyttet for de fleste vindretninger med unntak av østavind. Terrenget rundt bukta er stort sett slakt skrånende ned mot vannet, noe som legger forholdene til rette for marine aktiviteter.

Her har det antagelig vært maritim aktivitet i form av fiske, transport, bygging og vedlikehold av båter så lenge det har bodd folk i området.

Det er kjent at det har vært drevet båtbygging på minst to steder i bukta:

På Arnestadholmene, hvor Oslofjordmuseet og Maudbukta i dag ligger, drev bonden på Arnestad gård med båtbygging fra 1830-årene. Her ble det bygd flere store skip. Denne aktiviteten avtok mot slutten av 1800-tallet og verftet hadde vært nedlagt i noen år, da Christian Jensen startet byggingen av polarskipet «Maud» her i 1916.

På Kustranda kjenner vi til at Jens Larsen og Søren Gudmundsen drev med båtbygging. Christian Jensen og Anker & Jensen drev sin virksomhet fra Kustranda og bortover mot Høybakkbrygga. I dag holder Vollen Slipp til på Kustranda og Vollen Marina bortover mot Høybakkbrygga.

GUDMUNDSENBUA: Her er Søren Gudmundsen fotografert i kjente omgivelser i Gudmundsenbua.
Foto: PRIVAT

En vilter krabat, tidlig til sjøs
I en artikkel i Budstikka i 1901 forteller Søren Gudmundsen om seg selv at «Han var i sin Ungdom en vilter Krabat». Det er ikke godt å vite hva han la i det uttrykket, kanskje ikke mer enn litt epleslang og guttestreker rundt i Vollen. Det er ikke tvil om at han var en aktiv, oppvakt og lærevillig kar.

Da folkeskole og konfirmasjon var unnagjort, gikk han som 15-åring til sjøs som yngste jungmann på en frakteskute som gikk langs kysten. Men utferdstrangen var stor, det gikk ikke mange år før han mønstret på en tremastet bark. Med den seilte han tvers over Atlanteren, gjennom Magellanstredet ved Syd-Amerikas sydspiss og videre nordover til kysten utenfor Peru for å hente guano (oppsamlet avføring fra sjøfugler og flaggermus) til utarmede jorder og marker i hjemlandet.

Han var ofte forfulgt av uhell i tiden til sjøs og det endte to ganger med forlis som satte ham i livsfare.

I 1864 var han utskrevet til marinen om bord i «Nidaros» for å hjelpe danskene i krigen mot Tyskland. «Nidaros» var Norges første dampdrevne korvett. Skuta hadde full seilføring og den gang var maskin om bord i skip en ny ting som man kun brukte i tilfeller hvor det var vindstille eller ved spesielle manøvrer. Det endte med forlis før de kom i kamp og når skadene var utbedret kom det kontraordre. Han fikk aldri kjenne lukten av krutt, sier Søren til Budstikka.

Budstikkas versjon er nok ikke helt korrekt. Om det er Søren eller journalisten som ville lage en bedre historie er ikke godt å vite, men andre historiske kilder sier at Stortinget hadde bestemt at Norge ikke skulle støtte Danmark i den andre Slesvigske krig – selv om det i opinionen var stor sympati og støtte til danskene. Norge var i forbund med Sverige, men hadde sin egen marine. Sverige og Norge avholdt en marineøvelse i området hvor krigshandlingene foregikk, og det var under denne øvelsen at de norske marinefartøyene «Kong Sverre» og «St. Olaf» strøk så tett forbi «Nidaros» at denne mistet riggen over bord.

Det var sikkert en spennende og lærerik erfaring for Søren.

Om bord i seilskutene fikk han en veldig allsidig erfaring og lærte seg blant mye annet skipstømmermannens håndverk. I periodene mellom sjøreisene livnærte han seg som rigger og skipstømrer.

Etter noen år som sjømann skaffet han seg sin egen jakt og drev med kystfart i noen år til han gikk i land og valgte båtbyggerfaget som levevei.

Hele tiden mens Søren var til sjøs, bodde familien med kone og to barn og mor i Olleløkka, hvor de drev et lite småbruk.

Etter hvert fikk han jobb som båtbygger – først en periode ved Brinck’s verft i Kristiania og deretter, i 1860-årene, hos båtbygger Jacob Hansen i Nærsnes. Her var han med på å bygge lystbåter etter advokat Grønns tegninger (Grønnebåter). Dette var båter på 12–15 meters lengde, altså romslige turseilere. En av båtene ble levert til Bergersen i Stavanger.

Interesse for lystseilas i Kristiania
Det var en gryende interesse for lystseilas i Norge fra 1850 og utover. En del mennesker hadde noe fritid som de kunne fylle med annet enn arbeid. Lystbåter og seilas var en interesse som tok seg opp i Kristiania. Folk som hadde anledning til å bruke tid og penger på lystseilas var av de man kan kalle bedrestilte i samfunnet.

Det ble arrangert regattaer hvor det deltok mest seilsnekker og bruksbåter. Det var interesse for bygging av lystseilere hvor fart og seilegenskaper var viktigst. Det var mange ideer om plassering av ballast i båtene. I dag er vi vant til at all ballast i seilbåter er i en utvendig kjøl. Tidligere var det vanlig å plassere ballasten innvendig, ofte i form av rullestein. Vikingskip og nordlandsbåter er typiske eksempler på båter med innvendig ballast. I tidlige regattabåter ble det brukt sandsekker som innvendig ballast. Med rom vind på siste legget mot mål kunne man da kaste sandsekker over bord for å lette vekten og få bedre fart.

På Akers Mek. Verksted ble det våren 1870 sjøsatt en 18 fots plattgattet jolle med utvendig jernkjøl. Dette var første båt bygget i Norge med utvendig kjøl. Konstruktør og eier var verkstedets bestyrer Ulrik August Sinding, onkel til de to Sinding-brødrene som etter hvert skulle spille en sentral rolle i seilmiljøet i Kristiania. Med denne båten seilte han fra alle sine konkurrenter.

PÅ SLIPPEN I VOLLEN: Søren Gudmundsen (t.v.) og G.A Sinding leverte seilbåter som var dominerende på regattabanene i Norden i flere tiår. Her er de foreviget ved en av båtene som gjorde dem kjent – på slippen i Vollen i 1940. Foto: St. Hallvard/Nasjonalbiblioteket

Anniken Anexstad (56) fra Tromsø fikk Altzheimer som 53-åringen. Tidsbegrepet var det første som forsvant, så mistet hun ordene og tankene om hvem hun engang var.

Hattemaker Frey
På samme tid kom trafikken med fjordbåtene fra Kristiania til Asker, Bærum, Røyken og Hurum i gang. Det førte til kortere reisetid til strandperlene på vestsiden av fjorden og mange av de bedrestilte i Kristiania skaffet seg landsteder i Asker-området.

En av dem var hattemaker Michael Frey, av tysk opprinnelse, som hadde interesse for lystseilas. Han blir beskrevet som en båtgal sommergjest med nokså eksperimentbetonte byggeprosjekter. Han hadde eget båtbyggeri på sitt sommersted på Vestre Arnestadholmen i Vollen.

Hattemaker Frey etablerte sin virksomhet i Kristiania i 1850. Han fikk bygget bygården Stortorvet 5 i 1859. Gården ble påbygd to etasjer i 1868 og ble etter hvert kjent som Sandaker-gården og har i dag adresse Karl Johans gate 13B.

Han hadde et bra utkomme som hattemaker i Kristiania, men hans forsøk som båtbygger falt mindre heldig ut. Prosjektene strandet først og fremst på det håndverksmessige. Søren Gudmundsen ble engasjert som deltidsansatt hos Frey og dette medførte at konstruksjonene i hvert fall holdt seg flytende.

Frey kom opp med en løsning hvor ballasten var plassert i utvekster på fribordet. Merkelig nok seilte denne båten bra i sterk vind. Da det ble sagt at den bakfra så ut som en haleløs ku, er det forståelig at typen ikke ble noen salgssuksess. Han bygde også en seilbåt med to utvendige kjøler. Dette er en løsning som etter hvert brukes på moderne seilbåter.

Disse uvanlige konstruksjonene krevde en båtbygger som behersket improvisasjonens vanskelige kunst. Gudmundsen hadde den dyktighet som skulle til. De mange snodige oppdragene han fikk hos Frey ga ham etter hvert erfaring som kvalifiserte til løsninger fjernt fra de tradisjonelle innen faget. Søren Gudmundsen bygde til sammen fem båter etter Freys tegninger.

Det er forskjellige oppfatninger om Frey hadde landsted i Vollen eller Nærsnes. Erland Bækvold som nå har overtatt det gamle huset etter Egil Bækvold, har opptegnelser fra sin farfar Ole Bækvold. Han har etterlatt seg notater fra sin barndom og om ting som hans morfar, Ole Larsen, fortalte. Ole Larsen var født på Vestre Arnestadholmen og bodde der til 1877. Ifølge farfarens notater hadde Ole Larsen en tysker ved navn Frey som leietaker om sommeren, og han var en «ivrig seiler» som bygde båter. Ole Larsen var seilmaker og det er mulig at han fikk kontakt med Frey gjennom den virksomheten. Disse opptegnelsene fra Ole Bækvold viser at det var i Vollen Frey og Gudmundsen bygde båter.

Samtidig var det en ung konstruktør i seilmiljøet i Kristiania som het G.A. Sinding. Han trengte en båtbygger til å bygge et par båter og etter besøk hos Frey på Arnestadholmen, var han blitt enig med Gudmundsen om bygging av båtene, men syntes nok han måtte spørre Frey om det var greit å bruke Gudmundsen. Frey svarte da «Jo, nu har jeg vel lært op den Søren, nu kan De bruke ham».

Dette ble starten på et langt samarbeid mellom Sinding og Gudmundsen og også starten på en lang periode med lystbåtbygging i Vollen.

G.A. Sinding, båtkonstruktør
Det var to brødre Sinding. Eldstemann Anton var første rektor ved Christiania Tekniske skole, mens yngstemann Gustav Adolf Sinding (1849-1925) var lærer på samme skole og ble senere Norges første patentdirektør. Begge brødrene hadde interesse for seiling, men det var Gustav Adolf som var mest opptatt av båtkonstruksjon. De var del av seilmiljøet i Kristiania og fikk tidlig interesse for konstruksjon og bygging av lystbåter.

G.A. Sindings debutarbeider som konstruktør var båtene «Karm» og «Ragna», som Søren Gudmundsen bygde på sitt båtbyggeri i Vollen i 1877.

G.A. Sinding beholdt «Karm» til eget bruk og den gjorde det veldig godt i regattaer. I Malmø i 1881 seilte den så fort at den passerte mållinjen uten at det ble registrert av dommerkomiteen, som befant seg under dekk på dommerbåten. Misforståelsen ble først oppklart ved premieutdelingen, da «Karm» til eierens store overraskelse ikke ble nevnt. Forholdet ble raskt oppklart og han ble tildelt en ekstra premie som plaster på såret.

Sinding likte å seile på tur og i 1877 la han og en kamerat ut på tur med «Karm» og seilte helt til Stavanger. Godt gjort med en båt på 28 fot.

Sinding var mest kjent for sine slanke kravellbygde spissgattere med dype V-formede skrog, mye vekt i kjølen og stort seilareal. Hans konstruksjoner hadde mange nye løsninger som stilte store krav til båtbyggeren. Søren Gudmundsen hadde evnen til å løse disse utfordringene og Sinding var tydelig fornøyd når han skrev:

«Vi hadde fuld tillid til Søren Gudmundsen. Vore ideer forstod han straks og utførte dem samvittighetsfuldt. Alt hans arbeide var omhyggeligt og nitid, aldrig noget fusk. Arbeidet utførte han billig. Alltid var han venlig og imøtekommende. Om vinteren, da han jevnligt hadde nybygninger under arbeid, var der hver søndag en interessert kreds tilstede i hans bod i Volden og hvor «Søren» ventet oss og var alltid tilstede. Vi kom forventningsfulle og gik derfra med den overbevisning, at vi fik et førsteklasses arbeide.»

Fra Sinding debuterte som båtkonstruktør og fram til hekkbåtene for alvor overtok rundt 1900, var Sinding-båtene blant de beste regattabåtene i Skandinavia.

Flere leveranser
Samarbeidet med G.A. Sinding utviklet seg videre og i 1882 ble «Hermod» sjøsatt. Den var større enn «Karm» og ble nærmest uslåelig på regattabanen de neste 10 årene. Den var så å si ubeseiret med 21 førsteplasser på 1880-tallet. Det var ingen stor båt etter dagens målestokk, lengde 9,5 meter (31,2 fot). Den vant blant annet sin klasse i Kiel i 1883. Det var ruskevær og mange av konkurrentene måtte se riggen gå over bord, mens «Hermod» som den gang var spri-rigget med ustaget mast klarte seg. At båten brakk masten under en regatta i Bunnefjorden like etter hjemkomst er en annen sak.

Båtene hadde store spri-seil i de dager, «Hermod» med sine 9,5 meter hadde et seilareal på 80 kvadratmeter. I dag ville vi nøyd oss med halvparten på en båt av den størrelsen. Riggen var i tidens typiske stil med en klyverbom som stakk et par meter ut foran baugen og en storseilbom som stakk tilsvarende ut bak hekken. Det ble gjerne brukt klyver og fokk som forseil sammen med storseil og toppseil.

I årene som fulgte bygde Gudmundsen en rekke skarpseilere.

I 1891 sjøsatte amerikaneren Nath. Herreshoff sin egen konstruksjon «Gloriana». Denne båten representerte noe helt nytt innen seilsporten med overhengende hekk og baug og fyldige linjer i forskipet. Mens båtene tidligere hadde skarpe forskip som skulle skjære gjennom bølgene med minst mulig motstand, het det seg nå at forskipet skulle løftes over bølgene i stedet for å bli tvunget gjennom. Denne båttypen fikk betegnelsen hekkbåter og ble dominerende på regattabanen i mange tiår fremover.

Søren Gudmundsens bygg fra 1892, «Asra» etter Sindings tegninger, er den første norskbygde båten av denne typen.

Startet eget båtbyggeri
Bladet Seilas har i sin utgave i 1908 en liste over båter bygget av Søren Gudmundsen. Vi ser at han bygde fem båter for hattemaker Frey fra 1871 til 1875. De fire første hadde innvendig ballast, mens den siste hadde to utvendige kjøler. Disse båtene ble så langt vi vet bygget ved Freys landsted på Arnestadholmen i Vollen.

I 1877 startet Gudmundsen sitt eget båtbyggeri i Gudmundsenbua på eiendommen Kustranda i Vollen. I dag holder Vollen Slipp til på denne eiendommen med adresse Slemmestadveien 424. Herfra ble det levert 48 båter fram til 1906. Det betyr at han produserte i snitt nesten to båter i året. 1897 ser ut til å ha vært det mest aktive året med fire nybygg, ellers er to til tre nybygg hvert år mest vanlig. Fram til 1896 er nesten alle nybygg konstruert av Sinding-brødrene, eller de er Gudmundsens egne konstruksjoner.

I 1904 leverer han «Jotun», en 4-tonner, til Arne Lien på Høvik. Denne båten var konstruert av Christian Jensen, som hadde gått i lære hos Gudmundsen og som på dette tidspunktet hadde sitt eget båtbyggeri på naboeiendommen til Kustranda.

Vi ser også at Søren Gudmundsen i løpet av sin karriere leverte tre båter til grosserer Alfred W.G. Larsen; «Magda I» i 1890, «Astrid I» i 1894 og «Magda II» i 1897. Alfred Larsen var en seilsportmann av dimensjoner, veldig rik, vinimportør og gikk for å være en velgjører. Han fikk bygd en rekke seilbåter, de fleste med navnet Magda, etter kona Magdalena. Den siste var «Magda XIII», en 14,5 meter krysser levert fra Anker & Jensen i Vollen i 1938. Han var første nordmann som tok OL-gull i seiling. Det skjedde i Stockholm i 1912, med 12-meteren «Magda IX», også bygd hos Anker & Jensen.

«Astrid I» som Gudmundsen bygde for Larsen i 1894, var en stor båt, 14 meter lang og 3,20 meter bred og veide 10 tonn.

Gudmundsen hadde ingen vanskeligheter med å bygge en så stor båt på verftet i Vollen. At den skilte seg tydelig ut fra de øvrige lystseilerne forstår vi når vi hører pressens dom: «Mest oppmerksomhet tiltrekker seg grosserer Alfred Larsens nye elegante 10-tonner «Astrid I» med dens lette rigg, de fine linjer og det nydelige overskip. Dens utstyr og innredning er praktisk og koselig og forlenet med smak der gjør dens konstruktør, Sinding, og utførende byggmester Søren Gudmundsen all ære».

«Magda II» til Alfred Larsen var konstruert av den verdenskjente skotske konstruktøren William Fife, men ble bygd av Søren Gudmundsen i Vollen. Flere av Larsens seilbåter var bygget etter Fifes tegninger.

Før Alfred Larsen fikk bygd «Magda I» i 1890 seilte han regatta med «Urd», som var en 3,5-tonner konstruert og bygd av Søren Gudmundsen.

Manuelt arbeid
Elektrisiteten kom til Vollen i 1913. I den perioden Søren Gudmundsen drev sitt båtbyggeri var det altså uten hjelp av elektrisk utstyr og på mørke vinterdager måtte de klare seg med lys fra parafinlamper. Bygging av trebåter i den størrelsen vi hører om her er en arbeidskrevende prosess, spesielt når vi vet at alt måtte gjøres for hånd uten elektriske hjelpemidler. Til seilbåter i tre brukes det mange forskjellige typer beslag og bolter i jern. De fleste beslagene var spesielle for hver enkelt båt og ble smidd i egen smie på verftet.

Rundt 1880 kom smed Nils Kristian Borgersen (se årboka for 2018) til Vollen for å jobbe hos Søren Gudmundsen. Han var en meget dyktig smed og rett mann til å løse alle utfordringer som beslagene til seilbåter bød på. Vi ser av byggelisten at Gudmundsen også bygde et par båter med jernspant, såkalt komposittløsning. Dette var en løsning som stilte nye krav til smeden. Etter hvert ble denne byggemetoden også brukt av Anker & Jensen, spesielt på større båter.

«Heidi»
«Heidi»ble bygget av Søren Gudmundsen i 1893, etter tegning av Gustav A. Sinding. Dette er den eneste av Gudmundsens og Sindings båter som fremdeles eksisterer.

«Heidi» ble bygget for grosserer Fredrik Lie i Christiania. Etter at båten tok andrepremien i sin klasse i Langesundsfjordens Seilforenings regatta i 1893, tok hun førstepremien i KNS’ regatta i Larvik i 1894.

«Heidi» er en av ytterst få spissgattere med et skrog bygget opp i hele lengder lerk. Dekksarrangementet med lav hytte, cockpit med benker og styrebrønn er originalt, store deler av skroget likeså. Innredningen med stikkøyer og langskipssofaer er for en stor del intakt, som den var da båten forlot verftet i Vollen.

«Heidi» har hatt flere enn 20 eiere gjennom tidene og båtens historie er godt dokumentert. Navnet har hele tiden vært «Heidi». Blant de mest kjente eierne kan nevnes Sam Eide, industriforegangsmann, lystseiler og formann i KNS. Etter flere eiere i Bergen, ble «Heidi» i 1935 kjøpt av Sigmund Aanerud, Tamshavn, som blant annet var en tur til Spania med båten. Etter nye eierskifter ble «Heidi» igjen aktiv på regattabanen, hvor hun kunne ta opp kampen med den Trondhjemske plastbåtflåten. Per Bjønnes fra Porsgrunn har vært eier siden 1989.

«Heidi» har i dag hjemhavn i Brevik, som ligger i Langesundsfjorden der båten var med på sin første regatta i 1893 – en fantastisk rundreise på vel 100 år!

«Heidi» er det eneste gjenværende objekt som representerer både konstruktør og båtbygger. Dagens eier har til formål å konservere båten og gjøre «Heidi» seilbar i tråd med tradisjonene, slik at hun kan fortsette seilasen som et flytende kulturminne.

Gudmundsenbua
Søren Gudmundsen drev sin båtbyggervirksomhet i Gudmundsenbua fra 1877 til 1909. Bua ligger på eiendommen Kustranda, g.nr. 73, b.nr. 9, som ble skilt ut fra Volden Løkken i 1868. Det antas at Søren Gudmundsen var eier fra 1868. Han solgte videre til Anker & Jensen i 1909. Levin Løversen kjøpte eiendommen i 1944 og var eier fram til Albert Petter Pettersen kjøpte den i 1962. Sønnen Dag Juell Pettersen overtok i 1990 og eier fortsatt.

Gudmundsenbua slik den fremstår i dag er antagelig fra ca. 1870. Bygningen er i én etasje og har et bebygd areal på ca. 150 kvadratmeter. Bua var igjennom en omfattende restaurering i 2016, og undersøkelser i denne forbindelse tyder på at den var både kortere og smalere før 1870. Også takkonstruksjonen var annerledes. Det tyder på at den opprinnelig hadde pulttak, altså skråtak på bare én side, og at dette ble endret til saltak ved utvidelsen i 1870.

Bua sto på løse marine masser i øst mot fjorden og mer eller mindre på fjell i vest. Fundamentene har vært hold-steiner i fremre del, før restaureringen var disse under terreng. Dette medførte omfattende setningsskader.

Bua bar preg av å ha vært et næringslokale hvor det gjennom tidene har vært mange forskjellige aktiviteter.

Bygningen ble ikke vedlikeholdt i mange år og var preget av dette med til dels omfattende skader.

Vi vet ikke hvor gammel den eldste delen av bua er, men det er tydelig at materialene i den delen ble sagd på oppgangssag, en teknikk som var vanlig før 1840.

Ifølge SEFRAK-registreringen skal det allerede i 1801 ha blitt drevet med skipstømring på stedet der Gudmundsenbua står – Kustranda.

Vi vet at Jens Larsen (f. 1806) drev båtbygging i dette området. Det er derfor rimelig god grunn til å anta at han drev i Gudmundsenbua.

Omgjengelig kar
Følgende melding i Norsk Idrettsblad forteller at Gudmundsen hadde opparbeidet seg et navn som ble lagt merke til: «Kristiania Seilforening arrangerer søndag 26. januar kanefart til hr. baadbygger Søren Gudmundsen, Volden i Asker, for at studere flere av hans nybyggede seilbaader. Man får også anledning til at besiktige 4-tonneren «Magda», som Gudmundsen nu har gjort bredere, længer og høiere så den herefter vil blive en drøy 5-tonner».

Vi får anta at den 20 kilometer lange turen over isen ble en trivelig tur for deltagerne, som var inntullet i ulveskinnspelser og pratet seiling midt på vinteren. Kanskje hadde de med noe å styrke seg på som varmet under vesten.

Søren leverte også båter etter egne tegninger, spesielt ble hans hel- og halvdekkede spissgattere kjent som trygge og velseilende. Han utstyrte sine egne båter med utvendig jernkjøl. De første var to hekkbygde 3-tonnere, som var litt mindre enn «Karm» og «Ragna» fra 1878.

Gjennom sitt samarbeid med G.A. Sinding og Alfred Larsen er han uløselig knyttet til norsk seilsports tidlige historie. Med sin store faglige dyktighet og evne til å ta i bruk nye byggemetoder har han satt varige spor etter seg i norsk trebåtbyggings historie. Han leverte sin siste lystbåt i 1906 – den 48. bygget i Gudmundsenbua i Vollen.

Søren Gudmundsen solgte sitt verft med eiendommen Kustranda til Anker & Jensen i 1909.

Aktiv i lokalsamfunnet
I tillegg til sin båtbyggervirksomhet var Søren Gudmundsen også engasjert på andre områder i lokalsamfunnet. Han var vara på Stortingvalget i 1900 og 1903 – for «Det konservative Parti», eller Høyre som det heter i dag. Han ble også valgt til domsmann av Asker Herredstyre for 1900–01, var styremedlem i «Dampskipsselskapet Asker, Røken & Hurum», styremedlem i Blakstad bedehus og med i byggekomiteen for dette huset, som sto ferdig i 1892.

Ellers var han stadig på trekningslistene fra lotteriet på Blakstad bedehus, gevinstene var både osteklokke, blomstervase og grytekluter.

Han bodde det meste av sitt voksne liv i Olleløkka, hvor han drev sitt småbruk. I løpet av 1890-årene flyttet han til huset «Heggum» på eiendommen Kustranda og bodde der fram til 1909. Etter at Kustranda ble solgt flyttet han til naboeiendommen «Grimsrud» og bodde der til han døde i 1915, 79 år gammel.

Læregutten Christian
Søren Gudmundsens tidligere læregutt Christian Jensen brakte videre virksomheten med bygging av lystbåter i Vollen og har mye av æren for at dette ble en stor og omfattende aktivitet som skapte mange arbeidsplasser i lokalsamfunnet.

Christian Jensen ble født i Vollen i 1870. Han var barnebarnet til Jens Larsen, båtbygger på Kustranda, og begynte tidlig i lære her hos Søren Gudmundsen. Christian var en veldig dyktig læregutt og Sinding-brødrene så tidlig hans potensial. Han tok eksamen ved Christiania Tekniske skole hvor han ble utdannet til skipsingeniør under G.A. Sindings ledelse. Han studerte også skipsbygging i Skotland og Tyskland.

Christian startet sitt eget båtbyggeri i 1898 på stranda nedenfor Høybakk, hvor Vollen Marina er i dag. Han gikk sammen med Johan Anker i 1905 og dannet firmaet Anker & Jensen. De skilte lag i 1915 og Christian startet «Chr. Jensens Skipsværft» på Arnestadholmene. Han leverte polarskuta «Maud» fra dette verftet i 1917. (Se egen artikkel om Christian Jensen i årboka for 2018).

Johan Anker drev Anker & Jensen fram til 1939. Etter det overtok to av de ansatte. Båtbyggingen i Vollen tok slutt med nedleggelsen av Anker & Jensens Eftf. i 1953.

Artikkelforfatteren er født i Vollen og hadde sine barneår her. Han overtok besteforeldrehjemmet i Plommedalsveien i 1976 og har bodd der siden. Pensjonert ingeniør, medlem av Vollen Båtforening og eier av seilbåten «Morild» (plastbåt).

Kilder:

Norsk Idrættsblad/Nasjonalbiblioteket

Lystbåter og kappselas, forfatter Fredrik Denneche

Seilads, medlemsblad for KNS

KNS Jubileumsbok 1933

Norsk forening for fartøyvern

Digitalarkivet

Wikipedia

Budstikka arkiv

Store Norske leksikon

Norges sjøforsvar 1814-1914

Erland Bækvold

Velkommen til et årsmøte med en spennende nyhet for Vollen

Velkommen historielagets årsmøte kommende tirsdag 8. mars klokken 19.00 på Oslofjordmuseet

Foruten vanlige årsmøtesaker og kulturelt innslag, har vi gleden av å kunne meddele at møtet også kommer til å bli husket som en merkedag for Vollens kulturarv!  

Hva det vil gå ut på vil dere finne ut om dere møter fram, og i den anledning har vi gleden av å spandere marsipankake og kaffe for alle, dvs. medlemmer med ledsagere.

Vennlig hilsen
Styret

I det utsendte forslaget til årsrapport og sakskart har det dessverre falt ut noen opplysninger:

  • Gro Fossnes Gamlem har også vært medlem av valgkomiteen
  • Jens Evensen og Gro Fossnes Gamlem tar gjenvalg som valgkomité

Teleslynge på plass!
Vi har lenge anmodet Oslofjordmuseet om å installere en teleslynge i auditoriet, og er glade for å kunne fortelle at den nå er på plass

– Et rom som gir oss en følelse av Vollens sjel

Ordfører Lene Conradis tale under innvielsen av den nyrestaurerte Gudmundsen-bua, 6. april 2017:

– Søren Gudmundsens båthus er det eldste bygget som står igjen av båtbyggeri her i Vollen, og blir derfor en viktig påminnelse om hvordan industri og transport knyttet til sjøveien og havnene våre har vært viktige for Vollen og Asker, med også hagebruk og isskjæring som sentrale næringsveier her i området.
Men dere, ikke bare en påminnelse, et element som fysisk gir oss et glimt av denne historien, og et rom som gir oss en følelse av Vollens sjel. Vollen har en lang og spennende historie som handelssted og møteplass, og mye av historien finner vi jo igjen i fysiske spor gjennom bevaringsverdige bygninger. Og interessen for å ta vare på og formidle historien har alltid vært veldig sterk her i Vollen, og det vil jeg jo si at det store og aktive historielaget er et bevis på.

Denne teksten er transkribert fra filmen som Vollen historielag tok opp ved innvielsen.